Slik lyder første setning i diktet "Austvågøy" av Inger Hagerup. Som resultat av 2. verdenskrig kom menneskerettighetserklæringen, og verdenssamfunnet ble enige om at ingen skulle igjen stå ovenfor lukkede dører når de flykter fra krig og forfølgelse. Asyl ble en menneskerett. Det gjorde vi for å forhindre at overgrep som skjedde da, aldri skulle bli begått igjen. For meg virker det som Norge har glemt hvordan det er å miste familie og hjem. Det er ikke lengre noen som brenner våre gårder, det er ikke lengre noen som dreper våre menn. Minnet om 2. verdenskrig svinner nok for mange, krig og elendighet befinner seg nå langt borte fra våre landegrenser, og plikten til å hjelpe sitter kanskje litt lengre inne, enn den gjorde før.
Mennesker som kommer tilsynelatende uskadet fra krigsherjete områder, har ofte mange skader vi ikke kan se på utsiden. Mange bærer på mye tungt, har opplevd episoder vi i Norge bare kan tenke oss hvordan kan være, og hva gjør vi? Vi stuer dem inn på asylmottak, der de sitter uten å ha annet å ta seg til, enn å vente på at søknaden deres skal behandles. Venstre vil endre på dette. Venstre vil at de skal få norskopplæring mens de er på asylmottak, Venstre vil gi dem psykologer å snakke med, og Venstre vil gi dem mulighet til å arbeide fra dag èn. Dette er nødvendig for å sikre integreringen og en hverdag med innhold.
Det er lett å glemme hvor godt vi har det. Det er ikke engang sikkert vi er klar over hvor bra vi har det. Venstre vil gi alle mindreårige asylsøkere opphold, og vi vil ikke sende dem hjem på attenårsdagen deres heller. Norge har mulighet til å ta inn mange flere asylsøkere, og vi har stort potensial til å gjøre våre asylmottak, og vår integrering mye bedre. Det burde glede oss å kunne hjelpe mennesker som den dag i dag får brent sine gårder, og drept sine menn.
"La våre hjerter hugge
Med harde vonde slag
De brente våre gårder
De gjorde det i dag"
Anne Solsvik
2. kandidat for Aust-Agder Venstre