Arbeiderpartiet gjør for tida alt de kan for å gi inntrykk av at velgerne bare har to regjeringsalternativer ved høstens valg: En Ap-basert eller en FrP-basert regjering, det sosialistiske versus det liberalistiske. Dermed tilslører man at det fins et reelt borgerlig alternativ.
Venstre anerkjenner ikke en todeling av politikken. Helt i starten av partipolitikken i Norge (1884) var det to partier — Venstre (de liberale og radikale) og Høire (de konservative, embetsmannspartiet). Med det sosialistiske Arbeiderpartiets framvekst ble det tre ideologiske hovedretninger. De liberale (Venstre) ble liggende i sentrum på aksen mellom sosialistene og de konservative.
Venstre anerkjenner heller ikke den sosialistiske forståelsen av begrepet "borgerlig" — som et klassebegrep, "borgerne mot arbeiderklassen." For Venstre er alle borgere i demokratiet —med de samme plikter og rettigheter. Vi tar utgangspunkt i enkeltmennesket — borgeren, ikke i klassen eller systemet.
Liberale velferdsreformer
Borgerlige partier har siden 1963 dannet felles regjeringer som alternativ til Arbeiderpartiet. De har både før og siden bidratt like mye som Ap til å utvikle det norske velferdssamfunnet. Den norske samfunnsmodellen er felleseie, ikke noen sosialistisk eller sosialdemokratisk oppfinnelse.
Kjennetegn på en borgerlig-liberal politikk er langsiktighet og moderasjon i den økonomiske politikken, en målrettet næringspolitikk for mer verdiskaping. Det handler også om å sette grenser for statlig makt. Staten skal først og fremst være borgerens forsikringsselskap, som setter vilkår for bærekraft, velferd og rettferdighet og motvirker monopolistisk virksomhet og maktmisbruk.
Liberal, borgerlig politikk er også vern om enkeltmennesket, familien og lokaldemokratiet. Langsiktighet i forvaltningen av miljø og naturressurser — hensyn til dem som kommer etter oss. Respekt for individet, og dermed et bolverk mot alle former for kollektivistisk tenkning — der enkeltmennesker gjøres til redskap for staten. Med liberal politikk skal grupper ikke utsettes for generaliseringer og stigmatiseringer. Alle er individer, med sine ulikheter, uansett gruppetilhørighet.
Den tredje vei
Venstre deler Kåre Willochs syn om at Fremskrittspartiet ikke passer inn i definisjonen av borgerlige partier. De appellerer til kortsiktighet — tidvis åpenbare fordommer – i sterk kontrast til en politikk for toleranse og ansvarlighet i det lange løp. Hvis Høyre velger FrP, svekkes også kampen for borgerlige verdier, noe mange Høyre-velgere nok vil mislike sterkt. Fløypartier har en viktig rolle som korrektiv, men bør ikke sitte i regjering.
Venstre ber derfor velgerne støtte partier for en ansvarlig borgerlig regjering som alternativ til dagens rød-grønne. Jo større Frp blir, jo vanskeligere blir det å få til et alternativ, og jo sikrere er Stoltenberg på å bli sittende.