Velferdsreform.
Venstre vil ha en velferdsreform hvor flere helse- og omsorgstjenester, penger og fagfolk flyttes til en forsterket helse- og sosialtjeneste i kommunene. Da kan vi gi behandling, pleie og omsorg i
folks nærmiljø, slik at brukerne får et bedre tilbud og økt verdighet. Nærhet til brukerne gir også større mulighet til å aktivisere det frivillige hjelpeapparatet gjennom samarbeid med det offentlige. I et liberalt velferdssamfunn er det samspillet mellom stat, kommuner, frivillige felleskap og den enkeltes ansvar for sine nærmeste som skaper trygghet og gode tjenestetilbud.
Primærhelsetjenesten i kommunene styrkes.
I utgangspunktet har Norge et av verdens dyreste spesialisthelsetjeneste på grunn av bl.a. en desentralisert struktur. Veksten i helsevesenet må nå skje i primærhelsetjenesten. Den eksplosive kostnadsveksten i spesialisthelsetjenesten de siste åra henger delvis sammen med at kommunene ikke har kompetanse og ressurser til å ivareta den behandling de bør gi. Etterspørselen etter dyre spesialisttjenester øker derfor. Pasientene, særlig de eldre, blir kasteballer mellom ulike helsenivå. Dette går ut over helhetstenkning og kvalitet i tilbudet.
Samhandlingsreformen er lansert av statsråd Bjarne Håkon Hansen. Dette er bra, og Venstre støtter tanken som ligger bak. Det er derimot viktig å være bevisst på at så lenge helsetjenesten er organisert på ulike forvaltningsnivå, er det fare for at beslutninger som blir tatt ikke alltid tjener pasientene, fordi det kan være andre motiv som ligger bak beslutningene. Vi har lang erfaring med "svarteperspill" mellom helsenivåene.Det dreier seg ikke bare om penger og pasienter, men også om arbeidsplasser for den enkelte. De økonomiske strukturene og ansvaret må derfor være klart og entydig plassert i de ulike helsenivåene.
Nå vokser det fram ulike samarbeidsmodeller på tvers av kommunegrenser som skal kompensere for at mange norske kommuner er for små til å makte å ta utvidet ansvar for helsetjenester. Fordi kommunestrukturen er fredet av den rødgrønne regjeringen. Dermed skapes et nytt lag fordyrende byråkrati, uten demokratisk kontroll og med enda større risiko for"svarteperspill".
Kommunestrukturen har vært under kontinuerlig forandring siden 1837. Endring i kommunikasjoner har vært en sentral driver. Dagens kommunestruktur ble fastsatt på 1960-tallet. Siden den gang har samfunnet gjennomgått store endringer. Sterkt økende mobilitet i arbeidsstokken og sterk forbedret kommunikasjon hva gjelder både vei, fly og bane.
Hva er en kommune egentlig? Først og fremst en hensiktsmessig geografisk og befolkningsmessig avgrensning i forhold til å administrere og å yte best mulig tjenester til sine innbyggere. Det er tjenestene som må være nær innbyggerne, ikke byråkratene. Det kan ikke være så viktig hvor rådhuset ligger.
LEON-prinsippet.
LEON-prinsippet var et hyppig brukt begrep på 70-tallet, oversatt til laveste effektive omsorgsnivå. Begrepet effektivitet dekker best mulig kvalitet til lavest mulig kostnad. Vi må ta dette prinsippet i bruk igjen i organiseringen av våre helse- og omsorgstjenester. Kvalitet krever kompetanse, og hovedutfordringen for små kommuner er å tiltrekke seg den nødvendige kompetanse. De fleste kommunene mangler spesialkompetanse innen f. eks. geriatri, psykiatri og barnevern. I sykeheimene er legetjenesten redusert til et minimum. I mange små kommuner er barnevernskompetansen knyttet til brøker av en stilling. Rehabilitering har størst effekt når tjenesten ytes nærmet mulig der brukeren bor. Innen psykisk helse er det spesielt viktig med nærhet til brukeren og en lav treskel for å få hjelp.
Disse fagområdene krever stor faglig dyktighet og et faglig miljø Det sier seg selv at det blir vanskelig å rekruttere de nødvendige fagfolk i alle de små kommunene i Norge.
Institusjonsbygging på tvers av kommunegrenser er nå under planlegging. I verdikjeden i helsesektoren ligger disse mellom sykehus og sykeheim. Dette kan være bra, men erfaringen tilsier at institusjoner ikke er den kvalitativt beste behandling for mange typer pasienter. Og institusjon er definitivt den mest kostbare løsning.
Sterkere og større kommuner.
Venstres velferdsreform krever at vi får nye, sterkere kommuner som er i stand til å ta over ansvar for oppgaver som i dag er statlige og sentraliserte til kommunene, andelen bør øke fra 40 til 50% eller mer.Det nye kommunekartet i Norge vil etter en slik reformprosess innebære større kommuner med større ansvar enn dagens kommuner, spesielt innenfor velferdstjenester og helsevesen.
Større kommuner vil ha lettere for å tiltrekke seg etterspurt kompetanse innen helse- og sosialsektoren fordi de kan by på et faglig miljø. Venstre vil gjennomføre en ny kommunereform ved at Stortinget fastsetter et måltall for hvor mange kommuner reformen skal resultere i, men hvor kommunene selv får bestemme de nye kommunegrensene.
Det bør legges vekt på å redusere antall kommuner i naturlige sammenhengende bo- og arbeidsmarkedsregioner. Av hensyn til Norges spesielle geografi kan det ikke settes en absolutt minimumsgrense for antall innbyggere i kommunene. Det må lages spesielle ordninger for øykommuner og andre kommuner der geografi gjør kommunesammenslåing mindre aktuelt
"Vi trengte et spark i røven" sier borgermesteren i Lolland Kommune i Danmark. Etter mange år med forsøk på frivillighet i sammenslåing uten å lykkes, grep den danske regjeringen inn i 2004 og bestemte hvilke oppgaver kommunene skulle løse, og presenterte så en finansieringsplan. Lolland består av 7 tidligere kommuner. «En klart forbedret tjenesteproduksjon», sier borgermesteren om resultatet. «Vi er blitt attraktive for fagfolk. Folk er tilfredse og vi sparer årlig 300 millioner."
For Venstre er ikke kommunesammenslåing et mål i seg selv, men et virkemiddel for å få bedre helsetjenester og omsorgstilbud nærmest mulig brukeren. Gode helse- og sosialtjenester på lavest effektive nivå er også en absolutt nødvendighet om vi skal klare å opprettholde det gode velferdssamfunnet vårt i åra framover.
Anne-Brit Skjetne
Medlem av Venstres programkomite for stortingsvalget 2009.