Av Trine Skei Grande, nestleder i Venstre.
Spredning av kultur er grunnleggende positivt, både for verkenes rettighetshavere og forbrukerne. Men ethvert åndsverk er ikke felleseie, enten det er filmer, musikk eller bøker. Vi trenger en diskusjon om hvordan lovverket kan innrettes på en best mulig måte. Kanskje bør åndsverksloven forholde seg til flere aktører enn produsent og konsument. Dagens lov forholder seg ikke til teknologileverandører og mellomledd. Statsråden sier han arbeider med en revisjon av loven, men jeg hadde ønsket meg en bred prosess slik at alle berørte parter får komme til orde. Målet skulle vært å skape et bredest mulig felles beslutningsgrunnlag for en revidert åndsverklov, som kan behandles av Stortinget så fort som mulig.
DN har gitt meg anledning til å belyse denne problemstillingen, og tiden er inne for at begge sider i denne debatten kommer opp av skyttergravene og opptrer konstruktivt for å løse en felles utfordring: Vi må sikre at kultur kan spres mest mulig, at forbrukerhensyn ivaretas og at rettighetshavere får betalt for reell bruk av sine verk.
Venstres utgangspunkt
I vårt program kan vår politikk i forhold til fildeling og kunstnernes rettigheter sammenfattes slik:
Venstre mener at spredning av kultur er grunnleggende positivt, både for rettighetshavere og forbrukere. Den teknologiske utviklingen har gjort det lettere å spre kultur, og det er et gode som fører til økt kulturell bevissthet.
Den eksisterende lovgivningen er ikke tilpasset en ny teknologisk virkelighet. Skal dagens åndsverklov håndheves må politiet gå inn på omtrent annethvert gutte- og jenterom i hele Norge.
Venstre mener at ingen urettmessig skal tjene penger på andres åndsverk. Vi vil beskytte inntektsgrunnlaget for kunstnerne — ikke ta det fra dem. Det er uholdbart når komponister og andre kunstnere ikke får betalt for sine åndsverk.
Tre scenarier
Noen mener vårt standpunkt om tillate fildeling bærer preg av populisme. Dette tar jeg alvorlig, men er vi ærlige i denne debatten står vi overfor tre scenarier:
Vi kan fortsette som før. Vi unngår å provosere noen av partene i debatten, og kan håpe på at løsningene utvikles av seg selv.
Vi kan i praksis åpne for storstilt overvåkning av internettbrukere for å hindre og straffeforfølge ulovlig fildeling.
Vi kan gjøre fildeling lovlig og samtidig sørge for at rettighetshavere får ordentlig betalt, slik at kulturen fortsetter å blomstre.
Jeg klarer ikke å se at de to første scenariene er mulig. Så lenge prisen for distribusjon praksis er null, lovbrudd ikke påtales, og piratene alltid får ligge teknologisk i forkant, så kommer fildeling uten vederlag til å fortsette. Kan vi så møte ulovlig fildeling gjennom strengere forbudsregimer? Tvilsomt, blant annet fordi det vil være umulig å stoppe fildeling uten å svekke personvernet og å åpne for sterk regulering av internett. Dette er en retning som vi av prinsipielle og rettsstatlige grunner ikke ønsker å gå.
Da gjenstår det bare et alternativ: Vi må utvikle modeller for vederlag som gjør det mulig å tillate fri fildeling på ikke-kommersielt grunnlag. Venstre vil derfor åpne for fri fildeling mellom private som ikke tjener penger på dette samtidig som man utvikler modeller som sikrer vederlag for åndsverksskaperen for fildelingen som faktisk foregår.
Mulige modeller
Når et parti inntar et standpunkt som vekker så sterke reaksjoner, har jeg full forståelse for at vi avkreves modeller for løsninger. Dersom det offentlige ordskiftet om fildeling og åndsverk i større grad dreier seg om konkrete forslag, kan denne debatten også komme et viktig skritt videre:
I Telling: En vederlagsordning må gi vederlag for antall nedlastinger. Den kan ikke baseres på skjønn og antagelser. Det finnes ulike modeller for hvordan tellingen, eller "tagging" av filer, skal foregå. Dette må utredes nærmere. Dersom fildeling legaliseres, vil det gjøre det mulig å hente inn systematiserte data for nedlasting også over nettverk som i dag ikke har salgslister på linje med betalingsnettsteder. Systemer for telling trenger ikke å komme i konflikt med personvernet.
II Finansiering: Det finnes flere alternative modeller for hvordan man kan finansiere en vederlagsordning, selv om dette må utredes ytterligere.
>> Differensiert bredbåndsavgift. Dette må ikke forveksles med flat avgift, som ville blitt en avgift ilagt alle nettbrukere uavhengig av bruk — ikke helt ulikt NRK-lisensen. En differensiert avgift vil være høyere for brukere med høy båndbredde. Ulempen er at den uansett ikke vil treffe godt nok, og mange vil oppleve dette som en urimelig avgift på Internett.
>> Betalt abonnement: Svenske TONO (STIM) har lansert ideen om et betalt abonnement som gir brukeren rett til fildeling. Bransjen kan selv komme til å utvikle løsninger for digital nedlasting som både er rimelige og gode nok til at de foretrekkes, bare de gis tid. Dette kan bli gode løsninger, forutsatt at det er mulig å konkurrere med gratisløsningene.
>> Finansieringen over statsbudsjettet: Store deler av kulturlivet finansieres over offentlige budsjetter, fordi vi ønsker å gjøre kultur tilgjengelig for alle uavhengig av inntekt, og fordi både politikere og kulturliv tror dette gjør at kulturen blomstrer mer. Det kan reises en prinsipiell debatt om en vederlagsfinansiering av fildeling vil være annerledes enn dette. Det er imidlertid viktig for Venstre at kulturaktører ikke opplever at de blir "statsklienter" som lever på overføringer fra staten. De er selvstendig næringsdrivende som skal beholde sin virksomme frihet.
Nytt territorium
Venstre har ikke ferdige svar spikret på veggen. Vi vandrer inn i nytt politisk og teknologisk territorium, men dagens lovverk er teknologisk utdatert og det blir ikke håndhevet. Derfor synes jeg det er underlig at mange hyller dagens ikke-fungerende rettstilstand.