Menneskets beste venn
For snart tre år siden forandret livet seg hos oss. Verden utenfor sto stille en tid. Kalenderen ble ikke bladd om til nye dager, og ikke noe husarbeid ble gjort. Årsaken til det var Era. En nydelig liten frøken av slaget Gordon Setter. 8 uker gammel var hun da vi hentet henne fra Østfold til Telemark. Tillitsfull og glad fra første stund, som om hun hadde kjent oss hele livet og en selvfølge at hun skulle være hos akkurat oss. Livet blant mor og 11 søsken var over, heretter var hun bare vår.
Vi hadde forberedt oss lenge på å få henne i hus. Matskåler, fòr, leiker og annet utstyr var kjøpt inn og gangen ble ommøblert for å få plass til hundeburet. For å få henne til å sove i buret, sov vi på madrass ved siden av i flere netter. Når hun våknet på natten, var det ut for å gjøre nødvendig ærend. Så inn for å sove igjen. I hvert fall for henne. Hun var som en bryter til å skru av og på. Jeg klarte aldri å sovne igjen med en gang. Jeg klarte det akkurat før Era våknet på nytt, og da var det ut igjen. Gjesp
En natt ble jeg derimot vekt av min ektemann som kom løpende ned trappen. Stilte seg foran meg og hundeburet og så aldeles vill ut. Jeg var sikker på at det hadde rabla fullstendig for han! Etter å ha bekreftet for seg selv at både kona og valpen lå i ro der de skulle og ikke gjorde noe galt, gikk turen ut på trappa. Da så han årsaken til det vanvittige levende som hadde skremt han opp: Grevlinger som parret seg. Fy søren for et leven det var! Men heldigvis var det verken kona eller valpen som var "angrepet". Han gikk derfor beroliget tilbake i sin egen seng.
I sommer blir Era tre år, og er ei vakker dame. Hun er vår selskapsdame like mye som vår turkamerat og treningskamerat. Jaktkamerat har hun også debutert som, selv om det ikke ble noe matauke. At jaktinstinktet er der, merket vi allerede den første høsten. Da tok hun stand bare dyret hadde vinger. Øyestikker, sommerfugl, veps eller spurv — det spilte ingen rolle.
De frittgående hønene til naboen ble dessverre også utsatt for hennes fugleinstinkt. Hun løp til nabo gården for å hente ei høne hjem til oss. Stolt var hun, der hun sto med hønefangsten i munn og hvite fjær som flakset til alle kanter. Det gikk heldigvis bra med høna, men den ble nok litt forfjamset og mistet mye av sin fjærprakt. (Unnskyld Geir..). Men nå har hun kommet over både valpestadiet og puberteten. Hun er en rolig dame, riktignok med mye energi på lur. Naboens høner får være fred. Det får katten Smule også. Hun er mer kresen på hva hun tar stand på, men jaktinstinktet er i hodet uansett hvor vi er. Nå tror jeg det bare jegeren med børsa det kommer an på, før første rype eller skogsfugl må lide en ublid skjebne.
Intelligent er hun også. Lese kan hun derimot ikke, så det er trygt å skrive ordene tur, mat, pappa, pus og godbit i TA uten at det blir reaksjon. Men slike ord kan ikke sies, dersom vi ikke mener noe med det. Det er heller ikke lurt å vise seg i superundertøy eller svart Fjellreven bukse, hvis vi ikke skal på tur med Era. For disse plaggene er hennes sikreste tegn på at det nærmer seg det hun liker aller mest: tur. I det siste så har hun vært med Borger på tur hver gang han har tatt frem kameraet sitt. Så nå kan hun ikke se det heller, uten å stille seg ved døra for å være med.
Uansett hvem vi er eller hvilket humør vi er, så gir hunden kjærlighet tilbake. Den er en trofast venn til å dele vanskelige stunder med, like mye som den er der til å dele gode stunder med. Den er menneskets beste venn, så sant den blir behandlet godt. Eller som Henrik Wergeland har uttrykt det:
Jeg aldri mer vil hunden slå,
men vennlig klappe den,
dens hale til å logre få,
så vil den bli min venn.
PDF fil av TA siden kan leses HER