Jeg vil tro at helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen våknet opp lørdag morgen til litt andre medieoverskrifter enn han hadde regnet med.
Fredag presenterte han den mye omtalte samhandlingsreformen. Statsråden samhandlet på høyt nivå da han ringte til direktør ved Ullevål universitetssykehus Tove Strand for å forsikre seg om at kameraten Inge Ryan fikk god behandling. Samhandlingsstatsråden klarte ikke å stokke sine egne samhandlingsbein og snublet. Og det er nok mange som også kommer til å snuble i iveren av å sette samhandlingsreformen ut i livet. For det er mange snubletråder.
Det er mange uklarheter i samhandlingsreformen, men hovedintensjonen har lenge hatt min fulle støtte. Samtlige politiske partier, selvfølgelig som vanlig utenom Fremskrittspartiet, gir sin tilslutning til behovet for reformen.
Målsettingen er klar og tydelig: Pasientene skal få bedre behandling der de bor. Det skal lønne seg å forebygge sykdom i forkant i stedet for å reparere i etterkant. Regjeringen vil satse mer på å unngå at folk blir syke og vil sørge for at det lønner seg for kommuner og sykehus å samarbeide. Dette betyr ifølge regjeringen først og fremst at kommunale oppgaver og økonomi skal styrkes og at veksten vi har sett de siste åtte årene i sykehusene skal bremses.
Det kommunale ansvars- og oppgaveområdet vil endre seg radikalt. Men det er etter min mening minst fem snubletråder i reformen. Snubletråder som primært må fjernes eller som man sekundært må prøve å unngå å snuble i.
For det første: Reformen medfører store og nye oppgaveområder til kommunene. Det er helt åpenbart at hver og en av landets 431 kommuner ikke kan bygge opp alt som kreves. Det må samarbeides lokalt. Men hvordan? Tilsynelatende får kommunestyrene et nytt ansvarsområde. Men det ligger i kortene at det kan føre til at nye interkommunale helseforetak må bygges opp og at vi får et sterkt innslag av vertskommuneforpliktelser. Samhandlingsreformen kan fort ende opp med å gi noen kommuner nytt ansvar, mens andre blir fratatt det ansvaret de allerede har. Jeg er rimelig overbevist at denne samhandlingsreformen må ledsages av en kommunereform, slik Venstres velferdsreform peker på, dersom vi skal makte framtidens kommunale velferdsoppgaver. Slik regjeringen har lagt dette opp vil det bli fritt fram for posisjoneringer og ulike samarbeidsmodeller. Med kommunalt kaos som konsekvens.
For det andre: Store reformer har i Norge hatt en iboende kraft i seg til å bli statlig underfinansiert. I denne reformen kan det samme skje. Forebygging og folkehelse er to viktige prioriterte områder i reformen. Men lykkes satsingen vil det ta tiår før vi ser de strukturelle forbedringene. Kommunene skal betale for en femtedel av et sykehusopphold i framtiden. På kort sikt er det lite å spare på dette, og nettopp på kort sikt skal nye helsetiltak som for eksempel kommunale helsehus bygges opp. Reformen må ledsages av en egen økonomisk opptrappingsplan, hvis ikke skal det mye til å få reformen til å blomstre. Staten må, slik Venstre har påpekt, forplikte seg til å overføre de økonomiske ressursene som er nødvendige.
For det tredje: Jeg er usikker på om sykehusene kan redusere veksten i årene som kommer. Jeg vil anta at den medisinske utviklingen vil fortsette. Dette vil medføre nye kostbare behandlingsmetoder, nytt utstyr, dyre medisiner og enda mer lønn. Sykepleierne er ikke akkurat overbetalt! Det kan sikkert være en politisk målsetting at veksten skal flate ut. Men når presset kommer om å ta nytt revolusjonerende medisinsk utstyr i bruk, må selv statsråders politikk vike.
For det fjerde: Det er lagt stor vekt på fastlegenes rolle i reformen. Det skal opprettes 2000 nye fastleger. Da skal legene ha færre pasienter og mer tid til den enkelte. Det 4000 fastleger gjorde for hver enkelt av oss med en gjennomsnittlig konsultasjon på kanskje 15 minutter skal 6000 gjøre på 22,5 minutt. Det er ikke lett å få tak på effektiviseringsgevinstene. Dessuten er det høyst uklart hvordan fastlegenes nyorientering til kommunehelsetjenesten skal organiseres. Det er etter min mening lagt for stor vekt på fastlegens betydning og for lite vekt på andre yrkesgrupper som sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter, vernepleiere, barnevernspedagoger og psykologer m.fl. Hvorfor har vi ikke heller fått en storsatsning på (fast) psykologer?
For det femte: Kommunehelsetjenesten strever i dag med andre utfordringer som knapt er berørt i stortingsmeldingen. Det er ikke til å forstå at vi skal bygge opp en rekke nye tiltak når vi i dag ikke får statlige tilskudd til nye sykehjemsplasser. De hjemmebaserte tjenestene står overfor store ressurskrevende pasientgrupper. Det er vanskelig å se hvordan enkeltmennesker med alvorlige muskel- og utmattelsessykdommer er favnet av reformen. Det blir helt galt dersom det igjen er kronisk syke som blir taperne i reformen.
Statsråden har lagt fram en stortingsmelding. Det er første skritt på veien til en reform som kan godkjennes av Stortinget. Meldingen kan ende ut i noe betydelig bedre. Det tror jeg også er statsrådens intensjon.
Stavangerregionen har allerede startet reformarbeidet. Levekårspolitikere i de fire kommuner Sandnes, Sola, Randaberg og Stavanger har for første gang i historien hatt felles møte om felles utfordringer. Alle fire levekårsstyrene får i høst en egen sak som beskriver felles tiltak i dag, nye tiltak som kan innføres på kort sikt og framtidige samarbeidsprosjekter. Vi skal stå samlet i fortsettelsen. Det er kommuner som viser evne til samarbeid og handling som må få del i de 230 millionene som skal fordeles nasjonalt i 2010.
Samhandlingen må skje uavhengig av en reform. Forskning viser at den lokale samhandling som vokser fram i det daglige fordi fagfolkene ønsker å forbedre tjenestene til den enkelte bruker, representerer en bærekraftig og dynamisk utvikling. Likevel: Det er behov for en kommune- og velferdsreform. Venstre har klare tanker om hvordan samhandling skal bli mer enn ord.
Men telefonene til Ullevål sykehus skulle statsråden aldri tatt. Som de fleste av oss ønsket han best mulig behandling for en venn som er sykehusinnlagt, men i motsetning til oss andre er han helseminister. Dette kan synes som han glemte et øyeblikk, Jeg synes litt synd på ham Statsråden skal ha honnør for engasjementet og arbeidet han har lagt ned — for reformen.
Denne kommentaren har også stått på trykk i Rogalands Avis, her >>