– Populistisk
– Bjerkreims fraser er at du er enten for eller mot oss. Det holder bare ikke. Bjerkreims forenklede holdning er langt mer skadelig for kulturen enn fildeling, sier Michelsen, og mener Bjerkreim burde brukt halvparten av den energien han bruker på å gå til angrep på fildelerne til å faktisk gjøre noe for medlemmene sine.
Les hele saken her
Redd for fremtiden?
Det nytter ikke å være redd for fremtiden. Den kommer, uansett. Trygghet handler ikke om motstand mot alt som er nytt og fremmed, men om mulighetene som ligger i å gjøre det nye. Ingenting beskriver Venstres syn på fremtiden bedre enn akkurat det, og derfor vedtok Venstres landsmøte forrige helg en ny politikk for åndsverk og opphavsrett som har beina plantet i virkeligheten, i stedet for i Disneyland.
Det er nemlig omtrent der kampen står – mellom den virkeligheten vi lever i, og den verden noen få, store bransjeaktører skulle ønske vi levde i. I 1998 frontet Disney en stor og vellykket bransjekampanje for å utvide opphavsrettstiden i USA med tjue år. Det gjorde de for å beskytte sine egne tidligste produksjoner, som Pinocchio fra 1940. Men om loven de selv kjempet for hadde vært gjeldende i 1940, så hadde det kanskje ikke blitt noen Pinocchiofilm. Da ville nemlig boken filmen er basert på fremdeles være under forfatterens opphavsrett.
Kulturens beskyttere?
SKAL VI STOLE på bransjens fremstilling av seg selv som kulturens og musikkens beskyttere? Vi skulle gjerne gitt dem den tilliten, men det er vanskelig å se at de er den verdig når de påstår at det vil svekke produksjonen i kulturlivet om opphavsretten til forlengst avdøde musikere og forfattere blir svekket. Og når det gjelder fildeling? De bløffer, der også. Kampanjen «Piracy Kills Music» påstår at «det finnes overveldende bevis for at den ulovlige nedlastingen har en svært skadelig effekt på platesalget», men tar seg ikke bryet med å dokumentere påstanden. I en artikkel i Aftenposten i 2005 presterer representanter fra musikkbransjen å påstå at ulovlig nedlasting påfører bransjen et årlig tap på seks mrd. Det er svært oppsiktsvekkende, ettersom omsetningen av musikk i Norge aldri har oversteget to mrd. kroner. Per hadde fem epler. Kari stjeler femten epler av Per. Noe som skurrer? BRANSJENS EGEN statistikk viser riktignok at salget av CD-er har gått en del nedover de siste årene. Men statistikken tok ikke med lovlig nedlasting fra internett og til mobiler før i 2006. Når dette blir regnet med, viser det seg at det lovlig ble solgt flere musikkenheter i 2006 enn noen sinne før i norsk musikkhistorie. Bransjen tjener mindre på hver sang de selger nå enn de gjorde før, men er det negativt? Er det galt at vi nå kan kjøpe musikk billigeRe enn før, fordi mellomleddene er blitt færre, fordi vi ikke lenger må betale for produksjonen av CD-er og plateomslag og fordi konkurransen er blitt større?
En rapport fra Harvard Business School fra 2004 finner overhodet ingen sammenheng mellom utviklingen av platesalget og den økende ulovlige fildelingen. Tvert imot er det de artistene som blir mest nedlastet som også selger best, og fildelingen har gjort antallet artister større, ikke mindre. Når salget av plater går nedover, er det andre faktorer som er langt mer nærliggende å peke på. I 1998 var markedet for mobiltjenester nær null. I 2005 var det på fire mrd. kroner – det dobbelte av hele musikkmarkedet. Markedet for DVD-er var på over to mrd. kroner på det samme tidspunktet – et marked som ikke eksisterte få år tidligere. Musikkbransjen sammenligner sine salgstall med de tallene de hadde for ti år siden, uten et øyeblikk å nevne at de nå konkurrerer med et mangemillarders underholdningsmarked som knapt eksisterte i 1997.
Veiskille
VI STÅR VED et veiskille. Skillet går mellom de som aksepterer at fildeling er kommet for å bli, og alltid vil være der, og de som desperat prøver å demme opp for fremtidens frie informasjonsflyt med virkemidler som kveler kulturens livsgrunnlag. Venstre ser med glede på at ny teknologi gjør verden mindre, og at tilgangen for hver enkelt av oss til stadig mer musikk, kultur og informasjon gjør oss til mer skapende og mer informerte mennesker. Dersom det betyr at det blir vanskeligere for noen kunstnere å leve av å selge det de skaper, så må vi kompensere for det. Og det kan vi. Det har vi råd til.
På den andre siden står platebransjen og Ragnar Bjerkheim. De tviholder på et eldgammelt distribusjonssystem basert på den tiden da den eneste måten å spre musikken på var på plater som bransjen selv produserte, og derfor også kunne kontrollere spredningen av. De protesterte høylytt når kassettspilleren kom, fordi de da mistet den kontrollen. Nå protesterer de igjen, og vil innføre såkalt DRM (Digital Rights Management) – tekniske hindringer som begrenser forbrukernes lovlige rett til å kopiere og anvende informasjon og kultur. I dag finnes en lov som gjør det forbudt å omgå slik begrensinger, selv om det er for å ta sikkerhetskopier, eller for å bruke egen, lovlig kjøpt musikk på andre musikkspillere enn den spilleren distributøren vil tillate oss å bruke.
Venstre ser muligheter der andre ser begrensninger. Derfor vil ikke Venstre hindre fri fildeling. Venstre vil ha kortere kommersiell opphavsrett, fri sampling og et forbud mot DRM. Kun ved å møte fremtiden på dens egne premisser kan vi klare å sikre artistenes og forbrukernes interesser.
