Her kan du lese hele innlegget :
Fylkesordfører,
Jeg begynner langt fra Jeg er utdannet samtidshistoriker. Jeg jobber som forsker. I mitt fagfelt har begrepet historiepolitikk blitt sentral i de siste årene. Historiepolitikk handler om hvordan de som sitter i makta bruker historie og historiefaglig forskning til å betjene politiske målsetninger. Begrepet stammer fra den tyske filosofen Jürgen Habermas som brukte uttrykket Geschichtspolitik til å henvise til de konservative tyske historieforskere som prøvde å begrunne tilblivelsen av Nazi-Tyskland ut fra Stalins forfølgelser, det vil si som et unntak fra såkalt tysk normalhistorie. Historiepolitikk handler altså om at man bruker bevisst fortiden for å oppnå politiske målsetninger.
Et eksempel på nåtidens historiepolitikk kan hentes fra EU. EU bruker enorme ressurser på noe som kan kalles for historiepropaganda. EU produserer brosjyrer, bøker om audiovisuell materiale som handler om EUs felles fortid for store penger hvert år. Historiepolitikk er blitt identitetspolitikk for EU. Identitetspolitikk handler om å legitimere sin egen eksistens. Måten den europeiske unionen konstruerer en felles europeisk identitet minner om måtene nasjonalstatene ble kunstig konstruert på 1800-tallet — ut av ingenting. EU har et flagg, en sang, en felles valuta og en nasjonaldag, Europa-dagen i juni.
Samfunnsforskning har også nære koblinger til politikk. Forrige uke ble Jens Christian Andvik hedret for årets beste tidskriftsartikkel. Han skrev om samfunnsforskning på et pseudomarked. Artikkelen påpeker nettopp koblingene mellom forskningspolitikk og forskningsfinansiering. Andvik skriver:
Hvis en journalist tar imot en reise finansiert av et bilmerke hun skal skrive om og vurdere, vil hun bli vurdert i det minste som grensekorrupt. En forsker som får en reise fra en oppdragsgiver, vil stige i aktelse. Prosjektet hans er relevant.
Og Andvik forteller om seg selv:
Da jeg prøvde å selge et relativt detaljert opplegg til en komparativ undersøkelse av korrupsjonspotensialet i tsunami-bistanden, kom det ikke engang noe svar fra NORAD. Når Kirkens Nødhjelp er ærlig nok til å fortelle at et par av organisasjonens prosjekter har blitt utsatt for korrupsjon, svarer NORAD med å true med å trekke sin finansiering til dem.
Hva er da relevansen til Oppland og den regionale forskningsstrategien? At forskning ikke skal brukes som et politisk instrument for da er det ikke lenger forskning!
Jeg er klar over at det neppe finnes noe som heter fri forskning, men forskning bør være friest mulig. Forskning må sikte til ny kunnskap og til sannere og riktigere kunnskap. Forskning kan ikke for eksempel tjene regionalpolitiske målsetninger. Jeg er redd for forskningsfond som deler ut penger ut ifra geografiske forhold. Han samme Sandvik skriver i sin prisbelønte artikkel:
EUs forskningsprogram i samfunnsforskning ser svært attraktive ut forskningspolitisk — de er store og konsentrert om spesielle og politisk meningsfulle områder. Sett med forskerøyne er de imidlertid usedvanlig byråkratikrevende, politisk overstyrte av og til med integrasjonspolitiske fremfor forskningspolitiske målsettinger.
Så her påpeker Sandvik hvordan EU bruker forskning til identitets- og integrasjonspolitikk — og overstyrer politisk.
Når jeg leser saksdokumentet, leser jeg et syn på forskning som nettopp er preget av politiske målsetninger. Forskning reduseres til et redskap. Forskning skal rettes mot de satsingsområdene som har størst potensial for innovasjon og nyskapning i Innlandet — les: der det er mulig å få til den største mulige økonomiske gevinsten. All forskning kan ikke måles i kroner og øre, men den kan uansett være nyttig. Det er heller ikke alltid mulig å se den eventuelle økonomiske eller samfunnsmessige nytten ved første øyekast. Vi vet alle hvordan penicillin ble oppfunnet — i forbindelse med et helt annet forskningsprosjekt. Og noen forskning har en stor egenverdi. De aller færreste forskere dessuten vet, når de starter et forskningsprosjekt, om resultatene vil revolusjonere feltet eller i det hele spille noen rolle.
Forskning, vitenskap, ny viten som en verdi i seg selv blir spesielt viktige i et Innlandsuniversitetsperspektiv. Hvis noe skal skille høgskoler og universitet, er det nettopp forskning.
Så jeg vil varsle mot kortsiktig nyttetenkning og be de som vil sitte i fondsstyret tenke stort, tenke langt og tenke bredt. Ikke bare tenke på penger og ikke tenke på geografi.
Til slutt vil jeg også påpeke det som står på side 17 i FoU-strategien. Høgskolen i Lillehammer er på topp i Innlandet når det gjelder publiseringspoeng. Høgskolen i Lillehammer er forskningsmessig faktisk den mest universitetsaktige høyskolen i hele landet. Høgskolen i Lillehammer har dobbelt så mye forskning som Høgskolen i Hedmark. Vi ble nektet å si noe om lokalisering til hovedsetet for Innlandsuniversitetet, men jeg synes at det står klart mellom linjene der på side 17.