Vi sorterer biologisk avfall, papir og papp, plast og andre oljeholdige produkter i våre husholdninger. Det finnes store flotte mottak for byggeavfall, metall, glass, klær, el-avfall og mer. Med andre ord er vi meget flinke i avfallshåndtering og vi skaper med denne jobben holdninger ovenfor våre barn som er tidsriktige og framtidsrettet. Men sterke krefter vil at vi skal glemme dette, nå skal vi hive alt i en dunk og sende til et forbrenningsanlegg, og kaller det energigjenvinning. Ja sågar må vi importere litt avfall også for å få nok til å brenne.
Alternativet til å sette fyr på avfallet kunne være å levere til eksisterende anlegg i Trondheim, Tønsberg eller andre steder hvor det allerede eksisterer anlegg med ledig kapasitet. To tredjedeler av det godset som kommer nordover med jernbanen sendes tom i retur, i tillegg til en mengde godsbiler. Transport med noen av de tomme containerne eller godsbilene som flere ganger daglig suser forbi Vikan må da være mulig og lønnsomt?
Da kunne vi i Salten fortsatt med å være god til å kildesortere, ja kanskje blitt enda flinkere å kildesortere — men maktpersonene på rådhuset og Bodø Energi vil ikke ha det slik. De vil ha forbrenningsanlegg, de vil brenne ALT — oljeprodukter, plasten, matavfallet, papiravfallet. 40-60000 tonn i året vil de brenne, i dag deponerer vi ca 20000 tonn i Vikan. Vi må altså importere søppel, kutte ut sortering eller produsere mer søppel i Salten.
Det er jo et poeng at energien man får ut av et forbrenningsanlegg kan erstatte energien fra forbrenningsovner som går på fossilt brensel, eks Sildoljeanlegget, Sykehuset og andre. Men det kan også varmepumper, pelletsovner, vannkraft og andre miljøvennlige energikilder. Ved å tenke alternativt til forbrenningsanlegg kunne man etablert et lastningspunkt for transport med jernbane i tilknytning til deponiet på Vikan. Vi kunne dermed fått bukt med måseplagene og luka på Vikan innen året er omme, og ikke ventet tre år til anlegget ble ferdigbygget (som for så vidt også kommer til å bli en luktforurensningskilde). Matkompostering og kildesortering kunne vi fortsatt med. Det er underlig at ikke disse momentene er tilstede i den offentlige debatten som for tiden kun omhandler plassering av forbrenningsanlegg og ingenting annet. Det finnes alternative mottakssteder og det finnes alternative energikilder til dagens fossile energikilder.
Så hvorfor dette ønsket om et forbrenningsanlegg i fylkeshovedstaden når vi ikke har nok avfall selv i vår region? Det er nærliggende å trekke fram lokale økonomiske hensyn og bindinger å la dem tale for seg: Bodø Energi ønsker å etablere et fjernvarmeselskap. Bodø kommune eier Bodø Energi, og folkevalgte sitter i styret. IRIS ønsker å etablere et forbrenningsanlegg. Bodø kommune er deleier i IRIS, og folkevalgte sitter i styret. Renovasjonstjenestene hvor IRIS har monopol i kommunene belastes innbyggerne uansett hva disse koster. Altså havner regningen uansett til husholdningene. Inntektspotensialet er stort, risken minimal. Hadde man bare tenkt enkel bedriftsøkonomi er vel regnestykket enkelt og forståelig. Men med så viktige ressurser som avfall virkelig er, blir det bare trist at kun lokaløkonomiske hensyn får råde debatten i en kommune hvor den politiske makt og posisjonen er rødgrønn.
Venstre er det eneste partiet som til nå har gått mot og vil gå mot forbrenningsanlegg i Salten når alternativet er å bruke tomme containere på jernbanen sørover og fortsette med kildesortering. Venstre ønsker utvikling og det betyr for oss økt kildesortering og mindre avfall. Vi vil bygge videre på den kunnskapen Venstre startet med for tredve år siden med studieringer i kildesortering. Vi tror avfall er en verdifull ubrukt ressurs som vi ikke ønsker å sette fyr på de neste tredve år. Og til sist — sortering skaper mange flere arbeidsplasser, grønne sådanne!
"Jeg er ikke sint — bare veldig, veldig skuffet. "
Terje Cruickshank
7.kandidat Nordland Venstre