Av Stein Hoset, Venstre, Alvdal
Hvorfor fylkesgrensene er viktigere enn det historiske fellesgodset som finnes innenfor det geografiske området museene har sitt daglige virke, sin faglige forankring og kulturelle begrunnelse, er vanskelig å forstå. Det bør kulturministeren gjøre greie for. Hvis fylkestingene i henholdsvis Sør-Trøndelag og Hedmark velger å følge kulturministeren, vil det være interessant å se hvilke faglige begrunnelser fylkespolitikerne velger å vektlegge.
Det er vanskelig å se hvilke hensyn som taler mot et fjellmuseum som omfatter Rørosmuseet og Nord-Østerdalsmuseet. De øvrige museene både i Sør-Trøndelag og Hedmark er så vidt store og robuste institusjoner at fraværet av å "eie" henholdsvis Rørosmuseet og Nord-Østerdalsmuseet bør være marginalt ut fra både drifts- og faghensyn. Fysiske avstander tilsier dessuten at både Rørosmuseet og Nord-Østerdalsmuseet vil være "utkanter" i begge fylkenes fylkesmuseer.
Arbeidets Rett har på fortjenstfullt vis bidratt til å klargjøre grunnene som taler for å videreføre konsolideringen av museene fra 2007 til et regionalt fjellmuseum. Tatt i betraktning at museene skal legge fram en utredning 1. juni hvor grunnlaget for et fjellmuseum beskrives, kan det være tid for en kort oppsummering. Etter som kulturministeren fastslår at fylkesgrensa er en magisk rød strek for musealt samarbeid, er det naturlig å se hvilke museale verdier som er grenseoverskridende og hvilke verdier som fylkesspesifikke. Den viktigste museale verdi som forener Fjellregionen er knyttet til Røros kobberverks regionale kulturhistoriske område, som omfatter Holtålen og Røros på Trøndelagssida og alle Nord-Østerdalskommunene samt Engerdal i Hedmark Den såkalte Cirkumferensen er noe trangere, men omfatter to kommuner nord for fylkesgrensa og tre sør for grensa. Rørosmuseet samarbeider allerede med andre museer innenfor Cirkumferensen og på begge sider av grensa. En annen og stadig viktigere institusjon som vil være en viktig samarbeidspartner for blant andre et Fjellmuseum, er Forelhogna nasjonalpark. Også den har "nedslagsfelt" på begge sider av fylkesgrensa og dekker samtidig kommuner utenfor Cirkumferensen (Midtre Gauldal, Rennebu og Tynset). Vanskeligere er det å peke på "fylkesspesifikke" museale verdier, og som teoretisk sett kunne tilsi at fylkesgrensene bør styre organiseringen. Eksempelvis er det slektskap mellom Røros` gruvehistorie og den samtidige gruvehistorien i Orkladalen og gruvene på Løkken. Likevel, det sterke innslaget av gruvehistorie, og tidlig norsk industrihistorie, som i ulik grad kjennetegner alle kommunene innenfor Kobberverkets kulturhistoriske område, er trolig det enkeltelementet som sterkest karakteriserer de museale fellesverdiene knyttet til et Fjellmuseum.
Hvilken organisering som samlet sett vil sikre den sterkeste faglige utviklingen av museene, bør være førende når fylkespolitikerne i Sør-Trøndelag og Hedmark gjør sine vedtak. Og det vil være overraskende dersom utredningene som legges fram 1. juni konkluderer annerledes enn at et Fjellmuseum best ivaretar de museumsfaglige hensynene innenfor det geografiske området det forutsettes å omfatte. Samtidig vil det neppe svekke de øvrige museene i de to fylkene.
I Oppland har politikerne hatt mot og kraft til å etablere regionaliserte museer uavhengig av et overbyggende fylkesmuseum. Å konsolidere på tvers av en fylkesgrense bør også være politisk og faglig overkommelig for trøndere og hedmarkinger. Med unntak av regionrådsleder Olov Grøtting har andre politikere med innflytelse på resultatet vært anonyme. Det kan være interessant å vite hva blant andre stortingsrepresentant Thomas Breen, fylkesordførerne Arnfinn Nergård og Tore Sandvik samt Ap-veteran og ordfører Ivar Volden vil hviske kulturministeren i øret.