Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt brukte sin posisjon og innflytelse til å snakke til seg en dobbeltside i landets største avis mandag denne uken. Huitfeldt hevet den moralske pekefingeren og rettet krav mot innvandrermenn: Skift bleier, ta oppvasken og trill barnevogna! Huitfeldt er bestemt; det står til og med i VG at hun slår i bordet.
Som jurist ser jeg det juridisk umulige i statsrådens utspill. Statens krav til sine borgere har jo alltid sanksjoner knyttet til seg, det ligger nettopp i begrepet «krav». Jeg lurer på hva innvandrermenn risikerer om de lar være å følge Huitfeldts sitat? Bleieskiftpolitiet?
Som politiker mener jeg at vi ikke kan ha en statlig bleieskiftpolitikk — ikke engang i Norge. Og som del av en minoritet blir jeg frustrert: For noe vås å innbille folk at bare vi får disse innvandrermennene til å skifte bleier, så vil alt bli i skjønneste orden. Det er pinlig når statsråden kommer direkte fra et dialogmøte på Litteraturhuset om kvinneundertrykkelse, og så lar seg intervjue av VG med oppmerksomheten rettet mot bleier.
Det unge, norske jenter med minoritetsbakgrunn trenger, er retten til å gå ut av huset etter at de er kommet hjem fra skolen. Mange hundre jenter i Norge får ikke lov til det, selv om de har lyst til være med i idrettslag eller gjøre trivielle ting som å henge med venner eller drive dank på fritidsklubben. De er kontrollert, styrt, dominert. De er fengslet. Mange kan ikke gå på klassefester eller reise med klassen på tur. Foreldre er redde for det de omtaler som nedrig vestlig seksualmoral.
Med dette som bakteppe snakker Anniken Huitfeldt om «seksuell frigjøring» som sitt første tak i kampen for likestilling for innvandrerjenter. Da hører jeg dørene i innvandrerhjem smelle igjen. Og de låses for mange år fremover.
Disse unge jentene er også opptatt av friheten til å ta høyere utdannelse. Som student jobbet jeg flere år frivillig gjennom Pakistansk Studentsamfunn med å motivere norskpakistanere til å ta høyere utdannelse. Da arbeidet vi målbevisst med å få foreldrene, og særlig fedrene, til å komme på seminarene våre. Vi forsto nemlig det statsråden ikke tar inn over seg: At skal du hjelpe unge minoritetskvinner til utdannelse, må du også snakke med foreldrene. Nøkkelen til kvinnerettigheter ligger ikke bare hos kvinner, den ligger også hos mennene. Diktatformen — selv om den kommer fra en statsråd — er i dette tilfellet kontraproduktiv.
Til sist det aller viktigste: Det minoritetskvinnene først og fremst trenger, er ikke hjelp til å trille barnevognen, men å bli befridd fra kjønnslemlestelse og tyranniet som er tvangsekteskap. Hvis du er tvangsgiftet bort til en mann du ikke liker, hjelper det svært lite at han tar oppvasken.
Anniken Huitfeldt trenger et hurtigkurs hos sin verdensvante statsrådskollega Jonas Gahr Støre. Han er, som oss alle, opptatt av konkret endring og av å få bukt med ukultur. Men Støre lykkes fordi han har forstått det enkle budskapet Huitfeldt nekter å ta inn over seg: Hvis man ønsker endring, er det helt avgjørende å bygge allianser med dem man vil påvirke. Og det første man da må gjøre, er å oppnå tillit. Dessverre virker det som om få andre Ap-politikere enn Støre forstår dialogens betydning.
Mens Anniken Huitfeldt «bare» skuffer meg, som tilhører den generasjonen minoriteter hun ønsker å hjelpe, svikter hun i den gode viljens navn svært mange unge minoritetskvinner. Statsråden burde ha lyttet til jentene på dialogmøtet, det er jo denne ungdomsgruppen hun er ment å hjelpe. Og de ba igjen og igjen om at imamene må med for at det skal nytte. Eldre menn må med for at det skal nytte. Da blir en oppgitt når statsråden etter møtet straks forsøker å diktere innvandrermenn.
Paradokset er at ikke engang Huitfeldt selv kan tro at hun endrer en eneste innvandrermann med utspillet sitt. De hun vil forandre, leser da ikke VG. De ser ikke engang norsk tv! I et slikt perspektiv blir statsrådens VG-intervju lite annet enn et populistisk valgkamputspill.
Syv av ti kvinner i yrkesaktiv alder fra det norskpakistanske miljøet er ikke i arbeid, selv etter å ha vært i Norge i 40 år. Å snakke om bleier, oppvask og barnevogntrilling er med på å tilsløre de viktige sakene, som å slippe å bli utsatt for daglig fysisk og psykisk vold. Nei, vi — den nye generasjonen — er kravstore. Vi forventer mer fra en makthaver som barne- og likestillingsministeren.