Denne sprengkraften skulle løfte Norge frem til en selvstendig nasjon 91 år senere. Det var få land i Europa som hadde sin egen grunnlov. Danmark, for eksempel, fikk ikke sin grunnlov før i 1848, mer enn 30 år seinere.
Grunnloven var fundamentert på humanismens tanker om frihet, likhet og brorskap.
Derfor er det underlig, sett med dagens øyne, at man allerede i § 2 utelukket enkelte grupper fra riket. Jesuitter og jøder var uønsket. Hva var de redd for, disse grunnlovens fedre? Katolisismen og Jødedommen eller konspiratoriske grupper som var en fare for Norge?
Henrik Wergeland var sønn av Eidsvollmannen Nicolai Wergeland. Nicolai Wergeland var en av grunnlovens fedre, Wergeland var stolt av sin far, og kalte seg grunnlovens eldre bror. Han kjempet for norsk egenart og norsk selvstendighet med sterke ord og giftig penn — vi var da i union med Sverige. Han kjempet for vanlige folks rettigheter, for bønder og arbeidere. Og han kjempet for toleranse og frihet. Og var en av grunnleggerne for feiringen av17.Mai.
Toleranse og frihet. Her er hans kamp for jødene er mest kjent. På hans tid var det en alminnelig oppfatning at jøder som folkegruppe var upålitelige og pengegriske, og jødehatet var utbredt i Europa. Folk var meget skeptiske til denne minoriteten, men hvor mye kjente de egentlig til den? Ifølge Jo Benkow hadde ingen av eidsvollsmennene noen gang møtt en jøde. Jacob Aall ved Nes Verk var riktignok tilhenger av å slippe inn jødene, men han var i sørgelig mindretall.
Henrik Wergeland sier i verket Nordmannens Katekismus under den politiske trosartikkel:
Jeg tror vår grunnlov best på jord;
dog ei, at best er hvert et ord.
Således tror jeg for eksempel
At hver bør velge fritt sitt tempel.
Man friest bør være i tro;
ti bør forandres §2
og hvordan lød så denne paragraf 2:
Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Invaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
Han skriver verkene Jøden og Jødinnen.
I Jøden har han en fortelling, om en jøde, en kristen og en muslim som søker til samme oase i ørkenen, og som hver for seg bryter ut i lovsang til sin Gud ved synet av den vakre soloppgangen. Tre likeverdige lovsanger på tross av religiøse forskjeller. De tre skilles i fordragelighet. Wergeland ønsker et Norge med respekt for hverandres trosfrihet. Og han gjør det med å løfte enkeltmennesket ut fra gruppen, se det og møte det med respekt, aktelse og medmenneskelighet.
Jeg møtte Psykiateren Leo Eitinger en rekke ganger på 80 — tallet. Leo Eitinger var en av bare 12 jøder som kom tilbake til Norge fra de tyske konsentrasjonsleirene. Han var bekymret for en gryende polarisering og rasisme i Norge. Han sa at det begynner med grupperingene, når vi begynner å snakke om DE i motsetning til OSS, når vi ser grupper og ikke enkeltmennesker.
Og hvor farlig dette er, så vi under krigen . Tyskerne plasserte folk i konsentrasjonleirer og behandlet dem som dyr, ikke mennesker. I en slik situasjon er det ikke lett å bevare verdigheten. Evnen til å beholde selvfølelse, selvaktelse og menneskeverd har en grense. Målet med konsentrasjonsleirene var systematisk å ødelegge folks følelse av menneskeverd.
Leo Eitingers budskap var at vi må se enkeltmennesket. Fordi menneskeverdet er knyttet til enkeltmennesket.
Min far ble sendt til tysk fangenskap i 1943 og kom hjem 23 år gammel ved krigens slutt.
Han snakket aldri om krigen til oss, men da han døde fant jeg en liten notisbok- en dagbok fra fangeleirene. PÅ første side hadde han tegnet det norske flagget og ordene JA; JEG ELSKER DETTE LANDET og GUD SIGNE MITT DYRE FEDRELAND. Et sterkt uttrykk av kjærlighet til Norge fra en tyveåring i tysk fangenskap. Han beskriver hverdagene i leiren, sykdommene og lidelsene, men også vennskap og fellesskap. Han skriver tett i tett med små blyantord.
Hvorfor gjør han det?
Han sier: av alle redsler var redselen for bare å forsvinne det verste.
Han skrev sin historie for de der hjemme, for sin egen verdighets skyld og for å bli sett, ikke forsvinne i massene.
Det er et veldig sprang fra krigens Europa til dagens Norge. Velferds-Norge på sitt beste skaper trygghet for den enkelte, skaper medmenneskelighet satt i system. Men selv nå reagerer folk når det skal bygges rusinstitusjoner, asylmottak, fengsler og psykiatriske institusjoner i nærmiljøet. Tyrilistiftelsen skulle i 1996 etablere et behandlingssenter for rusmisbrukere på Kampen i Oslo. Men da ble det reaksjoner blant folk som bodde der. Det var greit med slike institusjoner, men ikke i deres nabolag. Sterke følelser mot senteret ble satt i sving, men senteret ble bygget.
Og hvordan gikk så dette. 12 år seinere, i 2008 mottok Tyrili Kampenprisen fra mange av de samme motstanderne. Lederen Roar Skolseg sier: Naboene har sluttet å se misbrukeren. De har lært seg å se mennesket. De generaliserer ikke, de ser enkeltmenneskene.
Folkens
Er det noe jeg kunne ønske for denne dagen og alle dagene som kommer, så er det at vi skal bli enda flinkere til å se hverandre, som verdifulle og unike enkeltmennesker. Slik gir det mening med de fine ordene som ligger bak Grunnloven: Frihet for enkeltmennesket, likhet og rettferdighet for alle og medmenneskeligheten i brorskapen.
Hvordan gikk det så med §2?
I 1842 var det flertall i Stortinget for å gi jøder adgang til riket. Men grunnlovsendringer krever 2/3 flertall, og det manglet 11 stemmer for at paragrafen kunne endres. Wergeland selv satt på galleriet og gråt. Først i 1851 ble paragrafen endret, 6 år etter at Wergeland døde etter et kort sykeleie, i 1845. Han ligger begravet på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Takknemlige danske og svenske jøder reiste et monument ved hans grav i 1849. De måtte ha spesialtillatelse til å komme inn i landet.
Vidkun Quisling innførte jødeparagrafen igjen i 1942, dette ble selvsagt fjernet igjen i 1945.
Men vi måtte vente helt til 1956 — 142 år etter 1814 – før jesuittene fikk fri adgang til Norge.
Og hvordan lyder så paragraf 2 i dag?
Alle Indvaanere af Riget have fri Religonsøvelse.
Så Wergeland har omsider fått oppfylt sitt ønske:
At hver bør velge fritt sitt tempel.
Man friest bør være i tro.