Skal dere hente mamma igjen?
Av Ina Roll Spinnangr, styremedlem i Trondheim Venstre pg pårørende
LOBOTOMERING, sterilisering og kastrering, insulinsjokk, narkose i ukevis, elektrosjokk, malariainfisert blod og tvangsmedisinering.
Dette er noen av behandlingsmetodene som ble brukt på psykisk syke i gamle dager. Det er vanskelig å forstå hvordan disse legene kunne utføre dette uten noen dokumentasjon for om de fungerte eller ikke. De psykisk syke var forsøkskaniner som ble utsatt for tortur, i samfunnets forsøk på å gjøre dem «normale».
Heldigvis er alt mye bedre i dag. Psykisk syke har rettigheter og får en moderne behandling som fungerer. Det er i hvert fall det mange ser ut til å tro. Tortur skjedde i gamle dager.
Likevel beskriver mange psykisk syke den behandlingen de har fått i dag som tortur.
EN AV FIRE SOM er innlagt i Norge, er tvangsinnlagt. Dette er mer enn fem ganger så mange som i Danmark og England. Bruk av tvang øker. I Norge bruker vi remmer, elektrosjokk, isolat, tvangsmedisinering (med medisiner man ikke vet bivirkningene av) og tvangstrøye mot psykisk syke. De som blir tvangsbehandlet blir hentet av uniformerte politimenn i full offentlighet, ofte foran arbeidskolleger, barn eller naboer. Det oppleves som et overgrep og er en stor psykisk påkjenning, i seg selv, for mange syke og deres pårørende.
Det første som skjer når man ankommer sykehuset er at man blir neddopet og i noen tilfeller lagt inn på isolat. Man kan klage skriftlig til kontrollkommisjonen innen noen døgn, men da er mange så neddopet at man ikke engang klarer å holde en penn. De fleste vil kalle denne klagemuligheten en vits, da så å si ingen får medhold uansett.
JEG HAR VOKST opp med en såkalt psykisk syk mor. I årevis fikk hun utskrevet medisiner som ikke fungerte og vi opplevde det som nesten umulig å få hjelp. Ingen leger eller psykiatere har døgnåpen telefon, ingen kan komme hjem til oss. Den eneste løsningen ble å vente til hun ble så syk at hun ble tvangsinnlagt. Det er sårt for barn å «anmelde» sin egen mor for at hun skal bli friskere.
Jeg ble redd for å selv bli psykisk syk. Ikke fordi jeg er redd for å bli som mamma, som er en fantastisk mor, men fordi jeg ble redd for å bli hentet av politiet og miste nærmest alle rettigheter. Hun ble sperret inne på et lite rom i ukevis og det føltes som om det var et fengsel vi besøkte henne i. Vi, hennes tre barn, kunne bare besøke henne i en halvtime til sammen av gangen. Hun etterspurte respekt, kjærlighet og trygghet, men ble møtt med tvang, isolasjon og feilmedisinering. Hun ble livredd for helsevesenet.
Mamma har aldri vært en fare for seg selv eller andre. Vi, som hennes pårørende, måtte ofte overdrive situasjonen fordi tvangsinnleggelse var den eneste måten å få hjelp på. Dersom vi kunne fått hjemmebesøk, oppfølging og tilrettelegging ville vi unngått nesten alle tvangsinnleggelsene. Etter hver innleggelse var det aldri noen som fulgte henne opp eller sjekket om medisinene fungerte. Vi som hennes barn ble aldri spurt om hvordan det var før hun ble innlagt eller hva vi kunne gjøre neste gang hun skulle bli syk. Vi ble overlatt til oss selv.
MANGE MENER BRUK av tvang må økes. Samfunnet er redd for psykisk syke. De oppfattes som tikkende bomber, som når som helst kan eksplodere og drepe mennesker rundt seg. Disse bombene eksploderer ofte etter at de har vært tvangsinnlagt og man tror da at løsningen ville vært å holde de innesperret for alltid. Når skal man spørre spørsmålet:
Hvis slikt skjer etter flere måneder med medisinsk behandling, har da behandlingen vært vellykket? Tvinger man pasienter til å ta i mot en behandling de selv ikke ønsker, kan man da forvente at de holder seg frisk etterpå?
Å bli psykisk syk er noe hver fjerde voksne nordmann blir, ifølge undersøkelser gjort av Psykiatrisk institutt ved Universitetet i Oslo. Hver fjerde person som leser dette blir trolig selv psykisk syk en gang i løpet av livet.
Mamma er nå nærmest helt kurert, det er lenge siden sist hun ble psykotisk eller fikk et angstanfall. Det som har hjulpet henne er oppfølging, mestringskurs, samtaleterapi, familiekonstellasjoner, massasje, meditasjon og hjemmebesøk, i tillegg til riktige medisiner. I stedet for å flykte unna, i frykt for å bli tvangsinnlagt, tar hun nå ansvar for sin egen sykdom og følger med på egne faresignaler.
Hennes viktigste budskap er at leger, psykologer og psykiatere må komme seg ut på bedriftsbesøk, skoler og hjemmebesøk i stedet for å forvente at pasientene skal komme til dem når de er blitt syk. Når man er psykotisk eller har angst kan man ikke alltid møte til avtalt tid. Da må helsevesenet oppsøke den syke og familien. På den måten vil man få større kontroll og kunne gi hjelp tidligere. Dette vil kunne redusere tvangsmisbruket.
SOM NITTENÅRING begynte jeg å filme mamma både som frisk og syk. Jeg ville vise andre hvordan det oppleves å være ung og alene med mamma da hun ble syk. Uansett hvem vi ringte ble vi overlatt til oss selv. Jeg følte meg som Judas i det jeg kontaktet politiet bak mammas rygg. Samfunnet ga meg ingen andre valg.
Opptakene ble senere omgjort til en dokumentarfilm; «Himmelen inni oss», som ble vist på Dokument 2, TV 2, 8. mars 2004. Siden den gang har jeg møtt mange unge i samme situasjon som meg. De sliter med følelsen av å være alene med problemene og dårlig samvittighet når de må kontakte politiet på vegne av sine nærmeste. Ofte blir det lettere å la den syke være hjemme og stå for behandlingen selv.
NÅ HAR JEG fått nok. Jeg ønsker handling. Jeg har derfor engasjert meg i Trondheiim Venstre og er blitt politisk aktiv. Venstre ser på utviklingen med økt tvang med stor bekymring. Vi ønsker å se på behandlingsmetodene psykisk syke får i dag og vurdere om de er gode nok. Det er behov for økt kunnskap blant ansatte om lovregulering og praktisering av tvang. Andre behandlingsformer må vurderes for å kunne gi et rettferdig behandlingstilbud. Dette vil ikke bare hjelpe pasientene, men også oss pårørende og spare samfunnet for store tragedier.