Presseperspektiver om det tapte prestisjeprosjektet "FrP som styringsdyktig parti" vil sannsynligvis briljere i media i sikkert flere dager fremover. I denne komedien av en oppvisning er det noe annet som likevel bekymrer meg mer.
Generelt skal en gi honnør til posisjonsparti som går av på prinsippelt grunnlag eller i saker som er umulige for partiet å leve med. Et eksempel er slik Bondevik1-regjeringen valgte å gå av i gasskraftsaken i 2000. Der klima og miljø er en slik sak for Venstre, er tydeligvis bompenger det tilsvarende i FrP. I kampen mot bompenger har altså FrP valgt å gå av i Bergen. Eller, slik ser det bare tilsynelatende ut til. Problemet ligger i at Bergen FrP allerede hadde godtatt, om enn med en viss vemmelse, å sende inn ny bompengesøknad til Stortinget. Dette er blant annet avklart i byrådserklæringen fra 07. Det er altså ikke noen prinsippell bompengemotstand som gjør at FrP nå trekker seg fra makten. De trekker seg fordi noen andre sier at de skal gjøre det. Alternativet ved å følge sine forpliktelser i erklæringen er å bli ekskludert fra et politisk felleskap i FrP — ekskludert for å stemme for bedre veg!
FrP mener de er et liberalt parti. Ja vel. Det å være liberal handler om å ha tillit til at andre mennesker kan ta egne, selvstendige valg og at enkeltmennesker selv best vet hvor skoen trykker. Nødvendigvis må dette også gjelde lokalpolitikere som kjenner sitt lokalsamfunn best. Å ekskludere egne partifolk fra politisk felleskap og politisk engasjement, på grunnlag av en lokalpolitisk sak er hardkokt utpressing fra sentralt hold i FrP. Det er flertallstyranni satt i system på bekostning av lokalpolitikeres egen evne til å ta beslutninger.
Gjennom et landsmøtedekret i FrP det sjeldent er sett maken til, er det er ikke Øistein Christoffersn og Liv Røssland som nå har bestemt hva de mener er best for Bergen kommune, det er det FrP-politikerne i kommuner som Folldal, Drangedal, Levanger, Fræna og i Eidsberg som har gjort. Med andre ord folk fra alle andre deler av landet enn Bergen. Dette er en stygg form for sentralisering av makt og beviser hvordan FrP har umyndiggjort voksne lokalpolitikere som Christoffersen og Røssland.
FrP er ikke ukjent med ekskludering som virkemiddel, men denne gang har de gått alt for langt. Ved å gjøre eksklusjon til et pressmiddel for å tvinge medlemmer og politikere til å gjennomføre konkrete politiske saker, har de etter min mening brutt en demokratisk grense. FrP har ingen repekt for lokaldemokrati, ingen tillit til individer og gjennomfører i praksis et flertallstyranni på bekostning av miljø, ytringsfrihet og demokrati. Dét er å tenke smått om egne lokalpolitikere.
Sara Henriksen
Bystyrerepresentant for Venstre
Innlegget sto på trykk i Bergensavisen 4. mai 2009