Av: Torkild Strandvik
Audun Lysbakken fra SV lanserer en ny bok som tar et oppgjør med markedsorienteringen i offentlig sektor de siste 20 årene. Han går til frontalangrep på New public management eller NPM, som han mener har vært kostnadsdrivende for det offentlige Norge. SV har beregnet seg frem til at NPM har kostet det offentlige 12 milliarder penger og de ønsker seg tilbake til en virkelighet hvor ingen stiller spørsmål ved kostnader eller beregner priser på tjenester som det offentlige yter til borgerne.
Deltagende budsjettering
I boken foreslår han deltakende budsjettering som et tiltak for å "ta makten tilbake" til borgerne. SV med Stian Oen i spissen og deres røde kamerater i bydelsutvalget på St.Hanshaugen foreslo også dette i forbindelse med budsjettprosessen i bydelene i fjor høst. Den røde flertallskonstellasjonen av SV, AP og Rødt vedtok at dette skulle gjennomføres i bydelen, før bydelsdirektøren så seg nødt til å rapportere dette inn til byråden som et ulovlig vedtak.
Dramatiske konsekvenser
Det finnes mange grunner til å være mot deltagende budsjettering. Si for eksempel at man har 500 millioner som skal dekke lovpålagte oppgaver. I folkemøter om budsjettet kan man da få bindende votering blant borgerne om å prioritere mer til eldre og mer til barnehager slik at totalkostnadene plutselig beløper seg til 1000 millioner, eller 1 milliard om man vil. Hvem er det da som skal stå ansvarlig for dette? Man har et bindende vedtak om en budsjettoverskridelse på 500 millioner og det vil i utgangspunktet være politikerne, de folkevalgte, som må stå til ansvar for dette, selv om de er bundet av et vedtak fattet av borgerne. Skal man da stille politikerne til ansvar for vedtak fattet av borgerne eller skal borgerne selv måtte betale for sine ekstrabevilgninger over skatteseddel eller lønnstrekk?
Så kan man spørre seg, hvorfor skal man ha lokalt folkevalgte dersom borgerne skal binde opp alle budsjettmidlene? Kan man ikke da bare fjerne lokalt folkevalgte og la borgerne i allmøter instruere den offentlige administrasjonen, også kjent som anarki?
Feil virkemiddel
Lysbakken trekker frem deltagende budsjettering som et viktig skritt på veien mot et deltagende demokrati, men hvor mye deltagende demokrati blir dette? Det vil i utgangspunktet være de ressurssterke som vil få påvirke disse prosessene da disse i en større grad vil være i stand til å danne pressgrupper og samle folk til å få igjennom sine forslag mens de mindre ressurssterke vil falle igjennom. Forslaget vil altså virke stikk motsatt av sin hensikt dersom hensikten var å ivareta de mindre ressurssterkes interesser, noe man må kunne velge å anta er målsetningen når det kommer fra Sosialistisk Venstreparti.
Det er tydelig at det finnes sterke krefter på venstresiden i SV, her representert ved Lysbakken og Oen som ønsker dramatiske omlegginger i offentlig sektor med veldig negative konsekvenser for borgerne.