For veldig mange lokalpolitikere er den politiske hverdagen en kamp om bruk av knappe ressurser kombinert med et inderlig ønske om å kunne gi våre innbyggere en god kvalitet på de kommunale tjenestene, sa Kåre Pettersen i sitt innlegg.
Se bare på vårt eget fylke: I dag kuttes det i mange kommuner i alt som nødvendigvis ikke er lovpålagte tjenester. Dessverre ser vi stadig oftere at det også kuttes innenfor områder som skole, helse og omsorg.
Men er det bare mer penger alene som skal til for å løse utfordringene?
Hva med en total nytenking på hvordan vi tilrettelegger løsningen av de ulike oppgavene i stat og kommune?
Vi må derfor tørre å stille oss spørsmålet: Hvilke oppgaver ønsker vi at framtidas kommuner skal utføre?
Oppgavefordelingen mellom stat, fylke og kommune har jo ikke akkurat vært gjenstand for de helt store endringene. En annen utfordring er at flere kommuner er små og med begrensede ressurser både innenfor økonomi og personell.
En kommunereform må derfor ha som oppgave å få til en mer optimal fordeling av de helsekronene som totalt er til disposisjon. Ved å flytte atskillig flere primærhelseoppgaver til kommunene, vil man i tillegg også få en mye større nærhet til innbyggerne.
Det argumenteres ofte med at større kommuneenheter vil gå ut over folkestyret og mulighetene for lokal deltagelse. Når man i Danmark har klart å tilrettelegge for et deltakende demokrati etter reformen, skal man vel klare det i Norge også.
Det vi har sett i mange Vestfold-kommuner knyttet bla. til skolenedleggelser, er vel ikke akkurat et godt tegn på lokal medvirkning?