I Avisa Nordlands "apropos" av 21 mars, etterlyser Stein Sneve et sterkere engasjement fra byens befolkning i saken rundt kulturkvartalet og valget av "Urbane figurer". Han er engstelig for at likegyldigheten har tatt overhånd i folket og uttaler at likegyldighet lar seg ikke forvandle til noe, bortsett fra til mer likegyldighet. Jeg er delvis enig, men må samtidig si at mangel på engasjement i en sak, kan bety at man har flyttet engasjementet over på andre saker. Noe som kan være tvingende nødvendig til tider. Ikke minst for å få brukt energien på noe man ser resultater av. Dette gjelder eksempelvis for meg i saken rundt kulturkvartalet.
For 27 år siden , nærmere bestemt i 1982, skrev jeg et slags " dikt" om kulturhus som ble gjengitt på trykk i Nordlandsposten. Dette var et av mine mange engasjerte kulturpolititiske innlegg på den tiden . Jeg hadde en drøm om å få bygget et kulturhus i Bodø som hele byens befolkning kunne glede seg over. Sjøl var jeg nylig valgt inn i bystyret for Venstre, kanskje nettopp på grunn av mitt sterke engasjement i kulturpolitiske saker .
Ønsket om å få et kulturhus var presentert som Venstre-forslag flere ganger 70-tallet. Nu sto jeg klar på den poltiske barrikade for å følge opp forslaget. Det handlet i sin opprinnelse om å utvikle Aspåsen Aula til en funksjonell kultursal, men i drakampen mellom skole- og kulturinteresser beveget forslaget seg mot et kulturhus som en selvstendig enhet. Kulturhusforslaget ble imidlertid stadig nedstemt på veien, vekselvis av Arbeiderpartiet og Høyre, som på den tiden skiftet om å være i posisjon. Noen fattet ikke poenget med denne storstua, andre kranglet om hvor den skulle ligge og hvordan den skulle se ut.
Jeg gjengir dette "diktet" her for å gi leserne en forståelse av at kulturpolitikere på den tida var opptatt både av funksjon og estetikk. Ispedd en god porsjon idealisme, noe vi muligens ser mindre av idag.
Bodøs nye kulturhus bør få fasong som et flygel.
Det må strekke seg fra Bodø Torv- over Sjøgata og ut mot havet.
Inngangsporten er pedalene- og på tangentene,
I øvre kant av torvmuren er kontorene.
Der skal alle de flittige fingre sitte og spille.
Når de spiller sammen blir det musikk .
Lokket må alltid være åpent, slik at musikken fra alle aktivitetene
i klangkassen kan strømme ut.
Levende musikk. Levende kunst.
Bygget bør åpne for innsats på frivilling initiativ
Fra alle som ønsker å bruke det.
Menn og kvinner. Barn, ungdom, voksne, eldre.
Billedkunstnere, kunsthåndverkere, forfattere , lokalhistorikere, skuespillere, musikere.
Også idrettsutøvere hører med.
Små bedrifter. Store bedrifter.
Ja selvfølgelig bør kommune, fylke og stat bidra med sitt.
Hvis det skulle vise seg å være bruk for dem.
Skal vi ikke vise at hele Bodø kan få det til, hvis vi vil?
Når jeg sitter og blar i mine gamle dagbøker fra den tiden, kan jeg følge sakens gang til en viss grad. Her treffer jeg på referat fra Venstres folkemøte om kulturhus i 1985. Videre møter jeg mine gledesstrålende notater fra et bystyremøte i september 1988, hvor vi endelig vedtar å gå videre på saken. Denne gang på kvartal 100/105. Siden vet vi hva som skjedde. Kulturhuset fikk sin endelige plassering i Aspåsen skole tidlig på 90-tallet. Ringen var sluttet . Etter nærmere 15 års saksbehandling og til dels endeløse debatter som trøttet ut mange av oss entusiaster på veien, var vi likevel mange som ble fornøyd med sluttresultatet.
Da jeg nærmest ved en tilfeldighet endte opp i bystyret på nytt i 2002, kom jeg inn i en ny blomstrende kulturdebatt. Denne gang gjaldt det kulturkvartalet. Hovedsakelig dreide det seg om behovet for nytt bibliotek. Men her ble også kulturhuset trukket inn. Noen opplevde dagens kulturhus som nærmest passé. Debatten hadde med seg nye politiske "koster" , hvorav mange av representantene hadde vært forskånet fra de ørkesløse debattene på 80-tallet og dermed kunne gå løs på den med ny frisk. For meg og flere av oss "gamlingan", kjentes debatten mer ut som "spill av tid". Kanskje fordi vi hadde hørt debatten før og dermed visste hvor mange år det kunne komme til å ta før vi var ved målet. Kanskje fordi vi var uenige om behovet. Sjøl var jeg heller ikke i posisjon til å kunne "få en fot innenfor" i den kulturpolitiske maktelite i byen, der tingene rundt kulturkvartalet ble avgjort . Da måtte jeg enten ha eid noen attraktive næringseiendommer i sentrum (noe jeg ikke gjør..)— eller- på et tidligere tidspunkt ha meldt meg inn i et av posisjonspartiene og gitt avkall på mitt gamle Venstre. Det ville ha medført at jeg måtte ha svelget noen kameler, noe som ikke ligger til meg. Dermed havnet jeg også på sidelinjen da debatten om kulturkvartalet skred fremover. Men jeg kjente meg mistilpass etter hvert som gigantomanien tok overhånd. Og jeg kjempet med nebb og klør sammen med RV for å beholde siktlinjer , frirom , lys og luft i sentrum.
Da jeg overlot stafettpinnen til Terje Cruickshank som ny representant for Venstre i bystyret var jeg lykkelig og glad. Ikke minst fordi jeg nu skulle slippe og spille flere krefter på kulturkvartalet. Jeg regnet tilbake på at jeg kan ha brukt nærmere et "årsverk" av mitt liv rundt kulturhusspørsmål.
Sjøl om jeg kjente sorg i det å måtte kapitulere, visste jeg at det var andre ting jeg måtte bruke energien min til. Imidlertid kjente jeg meg rimelig trygg på at den nye Venstre-representanten ville gjøre en god jobb med å forsøke og bevare det lille som var igjen av strandsoner og siktlinjer. Så langt har han holdt stand ved å stemme imot forslaget "Urbane figurer" , et bygg som beveger seg langt ut på kaikanten og fyller hele bevegelsesrommet i havna. Et monumentalt byggverk som- etter min mening – heller ikke er særlig inspirerende å si til , men som begrunnes i det funksjonelle.
Takk Marit Bakken og Halvdan Sivertsen for at dere orker å hente opp engasjement i saken. Det har utløst mitt bidrag. Så vet dere i hvert fall at vi er flere som er uenige.
Kanskje er det for seint å gjøre noe med det. Men kanskje ikke? Og skulle det by seg en åpning for å endre, så er jeg slett ikke likegyldig. Dersom vi starter vi på nytt, vil jeg i fortsettelsen stå fast på mitt gamle forslag om å videreutvikle kulturhuset i og rundt Aspåsen, der det nu ligger. Så kan man heller bygge en ny barneskole i nærheten . Det nye biblioteket kan overta Norges-Bank-lokalene, supplert med et stilig nybygg i rådhuskvartalet. Da kan vi beholde havna og utvikle den til et levende torg på linje med fisketorget i Bergen.
Og skulle vi ha sløst bort arkitektmillionene, så kan det hende det lønner seg på sikt. Gjennom styrken og trua på at engasjement fra folket kan nytte.