Ja, det var riktig å slippe til Mohammed Ali Chishti på dialogmøtet 22. mars, og la ham rope ut antisemittisk retorikk.
Ikke bare hadde jeg lest talen på forhånd, jeg hadde også forberedt det jødiske miljøet om innholdet. Og det var jeg som ba Chishti fortelle om hvorfor han og andre ropte «død over jøder» i demonstrasjonene.
I dette ser jeg intet kritikkverdig, tvert om tok jeg tyren ved hornene. Ikke å ville diskutere dette er å vende ryggen til et gryende problem.
Om dialogtemaet «hat» sa noen muslimer at jeg ville gjøre vondt verre, og at jeg ville konstruere et hat uten grobunn i virkeligheten. Men vi har alle et forpliktende ansvar, og da må vi evne ikke bare å se splinten i andres øyne, men også bjelken i vårt eget. Til mine muslimske medborgere som er skeptiske: Hva om et titall ungdommer i demonstrasjoner gjallet «død over muslimer»? Hvorfor skal ikke muslimer ta initiativet når enkelte fra egne rekker synker så dypt at de roper «død over jøder»?
Ordene Chishti brukte kan ikke annet enn fordømmes. Men har vi samtidig klart å fordømme ham? Og vil fordømmelsen forandre ham? Mange har reist kritikk om at jeg slapp Chishti til. Ed Husain, forfatteren av boken Islamisten, var en erklært ekstremistisk islamist, men ble forandret. Hvorfor skulle alt håp være ute for Chishti?
Chishti er ikke en hvem som helst. Hans far var en stor lederskikkelse i det muslimske miljøet i Norge. Chishti har selv sagt at han var blant de aktive i demonstrasjonene. Det er åpenbart at Chishti har påvirkningskraft. Å forandre Chishti vil gi et håp om å kunne forandre en mengde sinte ungdommer som ham. Klart vi da bør prøve!
Det jødiske miljøet trengte ikke å bli beskyttet mot Chishti, ei heller Chishti mot seg selv. Mange muslimer har i ettertid rettet kritikk fordi jeg angivelig skal ha sluppet et barn til på scenen. Chishti er 23 år, og et verbalt velfungerende og tenkende individ. Chishti er intet barn!
Den jødiske lederen Anne Sender var enig i at det uansett ikke ville være verre for jøder å høre Chishti, enn å høre «død over jøder»-ropene i demonstrasjonstogene. Svært mange jøder gikk fra dialogmøtet med styrket tro på forholdet muslimer-jøder. Det jødiske miljøet fikk enorm støtte og sympati fra muslimske ungdommer ellers i salen.
Chishti turte, i likhet med steinkasteren på første dialogmøte, å stå frem. Steinkasteren ble påvirket av tre timer i dialogmøte: Han uttrykte at han ikke ville kaste stein igjen. Forvandlingen skyldtes at han innså hvilken skade hans handling påførte minoriteter.
Vi har ikke lykkes med å forandre Chishti. Ikke foreløpig. Men det må vi klare. Chishti er ikke et fremmed lands problem. Han er faktisk mitt og ditt problem. Han er et norsk fenomen, og dette må vi nordmenn (etniske som minoriteter) klare å løse i fellesskap.
Bare å fordømme Chishti styrker hans tro på at å leve i pakt med storsamfunnet ikke er en løsning for han. Jeg sier ikke at Chishti er en trussel mot Norge, men slike som han utgjør et lett bytte for radikale islamister. At radikale islamister lykkes, betyr at det sivile samfunnet mislykkes. Skal vi lykkes må vi også klare å se Chishti som en del av Norge. Han kan ikke utvises. Det er mulig Chishti angrer. Det er mulig endringsprosessen har startet i ham. Muligens burde jeg ha sluppet ham til mot slutten av møtet slik at han fikk svare på kritikken.
Det er mye jeg er usikker på. Men dersom vi ikke engang klarer å forandre Chishti, som til nå bare har brukt ord, da lover det ikke godt for fremtiden.