Mannen min synes nok det er fornuftig at jeg vil øke kompetansen min, men stiller berettigede spørsmål om jeg egentlig har tid. Det kan vel hende han ser tegn i huset på at jeg ikke har alt for mye tid til overs. Spesielt ikke i et stortingsvalgår. Til tross for dette, er jeg nå i full gang som deltids journaliststudent.
For når kan man slå seg på brystet å si at man har masse tid til overs? I en hektisk hverdag med jobb, familie og fritidsinteresser, vil det aldri passe å begynne med noe som krever ekstra innsats og tid. Men når man gjør det likevel, går det gjerne veldig bra. Man tilpasser seg rett og slett situasjonen. Ting som er lystbetont er det lettere å få tid til. Da føler man ikke engang stress, men tvert i mot gir det energi. Akkurat slik føler jeg det nå.
Det er rart og ha en hjernehalvdel som er politiker og den andre som er journaliststudent. Mye av det vi lærer, er ting jeg kjenner igjen fra å være politiker som forholder seg til media. Jeg må bare sørge for at den andre hjernehalvdelen tar over, slik at jeg leser pensum med utgangspunkt i at jeg skal være en journalist. Jeg må hente meg inn stadig vekk, fordi det ofte blir politikeren som leser. Og akkurat nå er pensumboka "Innsyn" som handler om akkurat det, om hvordan man kan kikke politikerne i kortene.
Vi lærer om etikk, juss og pressens samfunnsansvar. Jeg har merket at jeg allerede har begynt å lese TA på en litt annen måte. Nå reflekterer jeg over hvor avisens egne meninger kommer til uttrykk. Hva som er nyhetsreportasjer og kun skal inneholde fakta. Om hvordan TA bruker kilder, og hva som ligger til grunn for de gode oppslagene. Dessuten om kombinasjonen bilder og tekst.
Medias rolle i samfunnet er av stor betydning. Det er ikke tilfeldig at de kalles den fjerde statsmakt. Media skal være den lille manns forsvarer mot maktkonsentrasjoner. Og de skal bringe det skjulte frem i dagen. Media representerer svært viktige bidrag til samfunnsdebatten, slik at vi som borgere kan gjøre oss opp egen mening.
Men hvem er det som skal kontrollere at media? Blir noen utsatt for alvorlige overtramp av media, kan man klage de inn til pressens faglige utvalg (PFU). Men det mest relevante er at vi faktisk er vaktbikkjer alle sammen. Hvis du føler at avisen har gjort overtramp mot deg, har du full rett til å slå tilbake å komme på trykk med ditt eget syn.
Når det er sagt, tror jeg det ligger mange kloke vurderinger bak hvert oppslag. Jeg tror også det er mange oppslag som ikke kommer på trykk, nettopp fordi det er så strenge etiske regler man må forholde seg til. Faktisk er det mye større handlingsrom innenfor de juridiske reglene enn det er for de etiske reglene. I vanskelige saker, vil etiske regler i Vær Varsom-plakaten nesten alltid stramme inn handlingsrommet en lovlig juridisk regel gir.
Jeg tror ikke jeg blir journalist, til tross for dette journaliststudiet. Selv om jeg får stor interesse for den dynamikken og arbeid som legges ned i et mediehus. Men jeg tror jeg vil ha mye mer kunnskap om mediesamfunnet etter dette studiet. Det vil være nyttig uansett jobb og politisk verv. For i dagens informasjonssamfunn utsettes vi for et titalls tusener informasjonsinntrykk hver dag. Så den som vet hvordan man får frem sitt budskap i denne jungelen, besitter nyttig kompetanse.
Antagelig blir jeg også en mer kritisk avisleser av dette, og kanskje flinkere til å skrive kronikker. Men en mer aktiv husmor blir jeg ikke av denne kompetansehevingen. Der må jeg si meg enig med min mann.
Tonje Løwer Gurholt
(Kronikk skrevet for TA)