Hva holder Martin Kolberg på med? Kolbergs utspill om å gå til kamp mot radikal islam i Norge er i seg selv en ekstrem handling. Han foretar denne ekstreme handlingen som sentral norsk leder. Han bruker sitt politiske lederskap til å angripe en utfordring som enten ikke er der eller er så marginal at det er best Politiets sikkerhetstjeneste ( PST) får lov til å håndtere den.
Thorbjørn Jagland har tatt avstand fra Kolbergs utsagn. Det hadde vært en fordel at lokale AP-topper og også Kolbergs sjef gjorde det samme. I stedet går fylkeslederne i Ap nå ut og forsvarer Kolberg, blant dem også Rogalands Frode Berge.
Hvis Martin Kolberg skal bekjempe ekstrem islamisme bør han dra til Afghanistan og drive valgkamp. Radikal eller ekstrem islam er en definisjon på et minimalt miljø som aksepterer vold som lovlig virkemiddel. PST har gjort det klart i sin trusselvurdering som kommer årlig at dette har svært begrenset omfang. PST har sagt de har full oversikt og kontroll over det som måtte finnes i Norge.
Selvsagt skal vi ikke akseptere ekstremisme, men Kolberg tegner her et falskt skremmebilde og konstruerer et problem som ikke er der. Alle er enige om at norsk lov lages av Stortinget, og at den skal gjelde for alle. Kolbergs skremmebilde treffersblindt, og rammer bredt mennesker i minoritetsmiljøene.
I Stavanger og Rogaland har vi muslimer som nå har grunn til å føle seg tråkket på. av at Kolberg blåser opp ekstrem islamisme som et stort problem. På denne måten begår Martin Kolberg et politisk overgrep mot mulighetene til bedre integrering. Han kommer med påstander uten ha faglig belegg og er dermed med på å stigmatisere deler av befolkningen i Norge. Mistanken om at utsikten til økt oppslutning er en bakenforliggende årsak til Kolbergs utspill, gjør det nesten enda verre.
I Norge har ordet integrering fått en betydning som «de skal integreres i det norske samfunnet», eller enda mer direkte «de må bli som oss».. Jeg velger å forholde meg til ordets egentlige betydning. Hvis integreringen skal lykkes forutsetter det at partene er villig til å lytte og lære av hverandre i en dialog. For å etablere dialog må man behandle sin motpart med respekt.
Det er utrolig skuffende at selveste AP-strategen Kolberg synker ned på FrP sitt nivå go så får stötte for det blant sine egne. Med sitt paniske utspill bidrar han til å nøre opp om en mistanke om at alle muslimer er potensielle ekstremister. Han sier det ikke direkte, men setter språkbruken sin inn i en kontekst der tolkningsrommet blir stort og farlig.
Han grumseflørter på samme måte som FrP har gjort i alle år. Hvis man ønsker å skape splid, usikkerhet og i ytterste konsekvens hat, er forenklingen alltid veien å gå. Fremskrittspartiet har brukt denne framgangsmåten i mange år. Nordlendinger, alenemødre ,narkomane, sosialklienter eller invandrare — de siste omtalt som «fremmedkulturelle» sånn bare for for å sikre at de fullt å helt blir kategorisert bort og vekk fra «oss». Fremskrittspartiet har gjort det til en egen lingvistisk oppgave å finne ord som synes å ha som formål å skape avstand mellom mennesker.
Jeg har selv arbeidet praktisk med integrering. Det har vært en glede å treffe mennesker fra alle verdens kontinenter, som har alle slags ulike grunner for å ha havnet i Norge. Det er ikke mulig for meg å kategorisere de jeg har fått lov å bli kjent med. De tilhører ikke grupper. De er enkeltmennesker med helt forskjellige historier og erfaringer. Det eneste som kjennetegner alle jeg har hatt gleden av å møte er ønsket om å skape et godt liv for seg og sine.
Den viktigste integreringsutfordringen i Norge knytter seg ikke til spørsmål om religiøs tro, kulturelle tradisjoner eller etnisitet. Den knytter seg til spørsmålet om arbeid.
Da ungdom i noen minoritetsmiljøer i Oslo for noen år siden ble spurt hvorfor de hadde valgt en kriminell løpebane, oppgav de foreldrenes manglende mulighet til å få praktisere i tråd med sin utdannelse som begrunnelse. Å ikke få en jobb som er i tråd med kompetansen man har, er snarere regelen enn unntaket. Og systemet som skulle hjelpe er så opptatt av den gode statistikken i øyeblikket, at mennesker sendes på en endeløs ferd av praksisplasser.
De jobber i korte arbeidsforhold de er overkvalifiserte for og som ikke fører til noe annet enn et ødelagt selvbilde. Hvis ikke mennesker får bruke sine erfaringer og kunnskaper, da oppstår det problemer. Det finner i dag sted strukturell rasisme og diskriminering i arbeidsmarkedet. Kun i begrenset grad har dette fått oppmerksomhet på en måte som tvinger fram løsninger. Norges hovedutfordring er å se på alle muligheter som kan endre på dette.
Thorbjørn Jagland mener Arbeiderpartiet er på ville veier. Det er grunn til å lytte til han. Den såkalte integreringsdebatten i Norge har sporet av. Nå må temperaturen ned. Hijab-diskusjonen, Siv Jensens snik-islamisering og nå dette grove overtrampet fra Martin Kolberg. Vi må kunne forvente oss mer folk som ønsker å være politiske ledere.
Hva vil vi? Lage et klima som gjør det mulig å bygge landet videre på grunnlag av alle de verdifulle, kreative, fantastiske menneskene som bor her, eller rive det ned?