KULTURSTI LANGS GAMLE FERDSELSÅRER PÅ KLØFTA
Venstre er bekymret for tapet av viktige kulturminner. Kulturarven er en viktig del av historien, og Ullensaker Venstre vil arbeide aktivt for å ta vare på vår kulturarv: det være seg særegne landskapsområder, gravhauger, gamle veifar, arkitektur og kirkehistorie som dokumenterer hvordan våre forfedre levde i eldre tider.
Raumariket, som ble gitt navnet Romerike av danske embetsmenn med diksjonsproblemer, var et viktig område i gammel tid blant annet innen samferdsel mellom Vingulmark (området rundt indre Oslofjord) og Heidmarki (Hedemark) og innlandet forøvrig.
Ideen bak opprettelsen av en kulturstikomité på Kløfta, var å få etablert en kulturhistorisk sti langs de opprinnelige ferdselsårene, som gikk forbi det gamle kirkestedet Ullinshof, der Ullensaker kirke står i dag.
Disse gamle ferdselsårene har stor kulturhistorisk betydning. Hovedveien kom fra Viken til Klyften gård i Ullensager sogn. Gården, området som i dag kalles Gamle Kløfta, lå ved veidelet mellom den Wingerske kongevei og den Throndhjemske Kongevei.
Den Wingerske Kongevei svingte der mot nordøst over Gislebekken, Bakke og Prestmoen, mot Ullinshof kirke, som kirken ble kalt den gangen, og videre til Kongsvinger, Riksgrensen og til Stockholm. Via båt kunne en ta seg over Østersjøen til en eldgammel vei gjennom Finland og videre til Gardarriket i det gamle Russland. Det sies at da Olav Haraldsson måtte gå i landflyktighet i 1029, valgte han denne ruten til sitt tilfluktssted i Gardarriket.
Den Throndhjemske Kongevei fortsatte mot nord fra Kløften, der Gamleveien går i dag, forbi Olstadkorset og videre nordover mot Gudbrandsdalen og Trondheim.
Olstadkorset, nord for dagens tettbebyggelse, var sentrum på Kløfta før jernbanen ble bygget.
På Olstadkorset var det kro, hvilestue og landhandleri etter at F.Th. Holm, som den ene av to i Ullensaker, fikk bevilling til å drive handel i 1851.
Ved Olstadkorset kommer også Syslerveien fra Gjerdrum og går videre østover mot
kirkestedet. I gamle dager ble folk fraktet med båt eller flåte over Leira, eller Sysla som elva het den gangen. Garden Nedre Olstad stilte med sundmann og den ble derfor kalt Sundgarden. Etter hvert ble det bygd bru, men den ble tatt av det store leiraset i 1883, og ikke bygd opp igjen. Ei ny bru ble senere bygd lenger sør, der riksveien til Gjerdrum går i dag.
Allerede i førkristen tid var gården Ullinshof, Ullensaker prestegard, et religiøst og rettslig senter for Ullinshof tridjung. Tridjunger var betegnelsen på de tre enhetene Raumariket var delt i: Nes, Sørum og Ullinshof. Ullinshof tridjung omfattet bygdelagene Nord Lem (Holter), Sør Torp (Nannestad og Bjerke), Sør Lem (Gjerdrum), Jasseimr (Hovin), Kisi (Kisa) og Vesong (Kløfta). Det forklarer ferdselen langs Syslerveien.
Kongen konfiskerte gården Ullinshof på 1000-tallet. På en haug nær garden Søndre Hauger, men på prestegårdens grunn, ble det på 1100-tallet bygget en kirke. Biskop Eysteins jordebok fra 1390 bekrefter det. Denne kirken stod over de to andre tridjungkirkene i Nes og Sørum. Kirken ble et viktig knutepunkt for ferdselsveiene på Romerike.
Den gamle veien østover var opprinnelig en rideveg fra gård til gård, fra grend til grend. Standarden endret seg neppe særlig under middelalderen. I 1636 bestemte kong Christian IV at de viktigste vegene, Kongeveiene – datidens stamveinett, skulle gjøres kjørbare for hest og vogn for bedre å kunne utnytte landets ressurser i skogbruk og bergverksdrift. Militære hensyn, for lettere å transportere soldater og kanoner, var også viktig, spesielt for den Wingerske Kongevei til Kongsvinger festning, bygget på midten av 1600-tallet. Festningen hadde strategisk betydning i den lange ufredsperioden mellom Sverige og Danmark/Norge.
Med dette historiske bakteppet, var det ikke vanskelig for en venstremann å takke ja til å være med å få i stand en kultursti langs Syslerveien fra Olstadkorset og østover til Ullinshof kirkested. Videre langs den Wingerske Kongevei, over Hynnebekken og opp Lautenbakken. Steinkirka ble tatt av et stort leirras i ca 1490 og deler av oldtidsveiene ble utslettet, men vi kan se av gamle kart hvor veiene gikk her i middelalderen.
Kulturstien vil i første omgang svinge til høyre på fylkesveien ved Lauten Nordre og tilbake til kirka via gamle RV2 og Wergelandsøya som gjenskapes nederst i prestegårdshagen.
Etablering av en sti langs disse gamle veitraseene, bør være et nyttig bidrag i forbindelse med kulturhistorisk opplæring i Ullensakerskolen. Vi vil gjenoppbygge brua over Hynnebekken, som ifølge historien var tolv alen lang, en klopp ved Tangen, flere rasteplasser med benker og oppslagstavler osv. Stien skal følge de opprinnelige traseene, men vil fravike noe for å kunne benytte eksisterende over- og underganger av bilvei og jernbane, rundt bygninger og ved smidige løsninger rundt dyrket mark. Stien kan på enkelte strekninger få universell utforming der det er mulig uten store ekstra kostnader. For øvrig vil vi satse på en enkel utforming med duk og grus.
Kulturstikomiteen, organisert som en undergruppe av Ullensaker Historielag, er kommet lang med planleggingsarbeidet. Finn Tybring-Petersen er leder og med seg har han en rekke ressurspersoner fra Kløfta, Borgen, Ullensaker Historielag, Statens Veivesen, grunnskolene, og Ullensaker Menighetsråd.
Komiteen har det første året i hovedsak arbeidet med å få alle formalitetene på plass. Vi har hatt flere befaringer og arbeider med en prosjektbeskrivelse. Alle grunneierne er positive og bruksrettighetene til stien vil bli tinglyst. Statens vegvesen og Norsk vegmuseum støtter initiativet. Arkeologer fra Akershus fylkeskommune har etter en befaring av traseen, gitt klarsignal til nødvendige terrenginngrep.
Rydding av traseen og avdekking av brufestene ved Hynnebekken starter umiddelbart etter påske. Mye av arbeidene skal utføres på dugnad. Hvor rask framdriften blir vil avhenge av økonomisk støtte fra kommune, fylke og stat.
De som er interessert i mer av historien om kirkene som har stått ved Ullinshof fra ca. 1190 og fram til i dag, anbefaler jeg boken Generasjoner kommer og går — Kirken består skrevet av Bjørg Vikne Dæhlie.
Svein O Tunold