Stener Kvinnsland har i ulike media tatt til orde for at svake grupper må settes opp mot hverandre, ikke fordi man ønsker det, men fordi at det må bli konsekvensen. Man kan ikke bruke mer penger enn man har. Det er for meg naturlig å se Kvinnsland sine debattinnlegg som en kommentar mot blant annet protestaksjonene mot nedskjæringene på Kvinneklinikken, der man stiller spørsmål ved Helse Bergen sine vedtak om at nybakte fedre ikke lenger skal få lov å bo på sykehuset etter 1. mai 2009.
Hvem skal bestemme over prioriteringene? Fagfolkene eller politikerne? Eller interessegruppene? Sykehusene er i dag blitt statlige foretak, og den folkevalgte kontrollen og kontakten er svekket. Man har tenkt at dette skal gi en mer effektiv styring, men samtidig ser man at kontrollen over budsjettetterlevelsen ikke har blitt bedret i særlig grad, kanskje i noen tilfeller tvert imot.
Interessegruppene er fremdeles i liten grad involvert i den daglige helsepolitikken. Hvorfor er det slik? Flere og flere organiserer seg i ulike grupper, og disse gruppene vil ofte ha stor legitimitet mht å tale brukernes sak. Etter mitt syn bør både politikere og interessegrupper i større grad involveres i den daglige helsepolitikken og prioriteringsdebatten. Det kan tenkes at det her ligger et ubrukt potensial både mht kreativitet, løsningsmodeller, kompetanse og reduksjon av konfliktnivå. Mitt håp for fremtiden er at Helse Bergen vil se på interessegruppene som viktige dialogpartnere, ikke som fiender.
Tilbake til de foreslåtte nedskjæringer i barselomsorgen. De foreslåtte tiltak kan neppe representere en innsparing på sikt. En barselpolitikk som ikke omfatter hele familien, men som er segregerende, er gammeldags og problemskapende. Nybakte fedre vil etter 1. mai ikke få lov til å bo sammen med resten av familien på barsel, selv om fedrene ikke trenger stell, men derimot avlaster personalet. I tillegg kommer det at fedrene etter dagens ordning betaler for maten. Så hvor er innsparingene? Det er nok ikke lett å være sykehusdirektør, det forstår vi. Men innsparinger må ha en økonomisk begrunnelse.
I fremtiden vil helsebudsjettene vokse. Den største veksten bør komme i kommunebudsjettene, dette tror jeg det vil være tverrpolitisk enighet om etter valget. Dette vil forhåpentligvis medføre en økning av at omsorgstjenester vil bli løst i kommune, både mht barselomsorg og eldreomsorg. På sikt kan dette frigjøre ressurser i sykehusvesenet. Det å holde omsorgen på lavest mulig effektivt nivå, vil være et gode både for den enkelte og samfunnet. Men hva som er et gode for den enkelte, må avgjøres utfra en dialog med de det gjelder.
Mvh Hordaland Venstrekvinnelag v. Åsta Årøen