Da Ibsen var deppa, skuffet og trist
han sa til Suzannah, nå blir jeg turist!
Så pakket han skreppa og reiste mot sør,
I Roma fant han det gode humør.
En ny epoke var dermed begynt,
nå ville han dikte om troll og Peer Gynt.
Slik ble han til, med satirisk penn,
den norskeste norske av alle menn.
I dag er det mote og helt relevant
at vi låner av Ibsen et vers iblant.
Hvor ofte er det ikke skrevet og sagt
“man dør ei midt i femte akt”.
“Om blodet er aldri så tynnt,
en kjenner seg alltid i slekt med Peer Gynt”.
Når Lars Sponheim en dag er modig og kjekk,
har han og Peer Gynt et likhetstrekk.
Men vår Lars er ikke en Peer som lyver,
som plikter og ansvar fra seg skyver.
Med sin plettfrie vandel og intakte forstand
likner han mer på herr Ibsens Brand.
Om Lars kan vi trykt bruke sterke ord,
ingen gjerning er han for stor.
Han går over fjell, han skjebnen frister,
en dag blir han Norges statsminister?
Også vår Tonje vil vi akte og ære
og gjøre henne riktig til lags,
“her kommer ingen bedre
fra bygdene nå til dags.”
Og Tonjes mål er helt adekvat
med erobringen av et stortingsmandat.
Hvert rosende ord hun fortjener,
i Telemark Venstre forblir hun en ener!
Gerhard Thornholm