Samtidig må vi styrke innsatsen for å stanse vold og overgrep, bidra til å dekke humanitære behov og finne langsiktige politiske løsninger på konfliktene i området, heter det i en uttalelse fra Venstres sentralstyre.
FN-styrke uten tilstrekkelig kapasitet
Valget i Kongo i 2006 ble vurdert som fritt og rettferdig. Dessverre har regjeringen liten eller ingen kontroll i øst, der lokale opprørsgrupper kjemper med støtte fra Rwanda. Også den ugandiske LRA-hæren opererer i området. – Både regjerings- og opprørssoldater preges av dårlig moral og begår forferdelige overgrep mot sivile, herunder omfattende bruk av voldtekt og rekruttering av barnesoldater, hevder Larsen. – FN-styrken MONUC mangler tilstrekkelig militær kapasitet til å skape stabilitet og hindre menneskerettighetsbrudd. Også MONUC-soldater er blitt anklaget for å ha deltatt i overgrep, herunder voldtekt av kvinner.
Norske forbrukere kan finansiere krigen
Illegal handel med mineraler er en underliggende drivkraft bak krigføringen, og den viktigste finansieringskilde for alle parter. Mineralene, særlig coltan, kobber og tinn, er viktige komponenter i elektronikk, som i mobiltelefoner. – I dag er det umulig å vite om elektroniske produkter på det norske markedet inneholder mineraler fra Kongo, og følgelig om norske forbrukere ufrivillig er med på å finansiere krigen, sier en bekymret Larsen.
Håper på ny regional dynamikk
– Samtidig finnes det noen lyspunkter de siste dagene, mener hun. – Arrestasjon av CNDP-lederen Laurent Nkunda i Rwanda 23. januar, og Kinshasas aksept av Rwandas fornyede offensiv mot hutu-styrker i Øst-Kongo, antyder en praktisk revurdering av den regionale situasjonen fra Kigali og Kinshasas side. Dette sammenfaller med åpningen av Den internasjonale straffedomstolens (ICC) rettssak mot Thomas Lubanga, som er anklaget for rekruttering av barnesoldater. I beste fall kan en ny regional dynamikk være i emning. Dersom sentrale aktører, naboland og verdenssamfunnet griper sjansen, kan dette åpne for en varig fredsløsning i området. Dette vil imidlertid kreve noen sentrale grep fra verdenssamfunnet, der Norge kan og bør bidra, avslutter Anne Margrethe Larsen.
Venstre krever at Norge tar initiativ på tre hovedområder:
Mht. sikkerhet:
At Norge bistår med militært personell, utstyr og finansiering til MONUCs fredsbevarende innsats for å stanse kamphandlingene, beskytte sivile, flyktninger og internt fordrevne, samt sikre tilgang for humanitære organisasjoner.
At Norge, i tråd med sitt arbeid for styrking av kvinners rettigheter under konflikt gjennom FN-resolusjon 1325 (2000), bistår MONUC og kongolesiske sikkerhetsstyrker med trening og opplysningsarbeid for å hindre seksuelle og andre overgrep mot sivile.
Mht. finansiering av krigføringen:
At Norge, i forlengelsen av FN-resolusjon 1857 (2008), tar initiativ til etablering av en internasjonal sporings- og sertifiseringsordning for mineraler rettet mot importører, prosessindustri og forbrukere. Som for diamantindustrien vil formålet være å hindre at man uvitende støtter konflikter og undertrykking.
At Norge, blant annet gjennom sin støtte til EITI, bidrar til å støtte kongolesiske myndigheters arbeid med en plan for kontroll over utvinning av og handel med naturressurser (FN-res. 1856 (2008)), herunder kartlegging av illegale utvinningssteder.
Mht. politisk oppfølging:
At Norge tar initiativ til etablering av en internasjonal kontaktgruppe for Øst-Kongo etter modell fra kontaktgruppen for Somalia, med deltakelse fra land som USA, EU, Storbritannia, Frankrike og Norge. Formålet vil, blant annet gjennom økt press på regjeringene i regionen, være å komme frem til en omfattende fredsavtale for regionen.
Dette vil inkludere:
o etablering av effektive mekanismer for å håndheve forbud mot illegal handel med mineraler og våpen i regionen, herunder våpenembargoen etablert ved FN-resolusjon 1807 (2008)
o slutt på nabolands støtte til krigførende grupper i Øst-Kongo
o frivillig retur for flyktninger og internt fordrevne
o tillitskapende tiltak mellom ulike etniske grupper