I løpet av de 125 årene som Venstre har vært et parti, har det skjedd en stor utvikling av demokratiet, og en radikal endring i hvordan vi ser på statens rolle og ansvar i forhold til individet. Venstre har en stolt sosialhistorie å vise til: vi har kjempet for og gjennomført demokratiske rettigheter, sosiale ordninger og helse- og velferdsordninger.
Stemmerett
Utviklingen av demokratiet danner et viktig grunnlag for mye av Venstres politikk på det sosiale området rundt århundreskiftet. Kampen for stemmerett for alle er en forutsetning for sosiallovgivning og velferdsstaten slik vi kjenner den. En stadig større velgermasse ga nye velgergrupper, noe som hadde stor betydning for oppslutningen til partiene, og også for hvilke politiske saker de valgte å fokusere på.
Kun 7,5 prosent av befolkningen hadde stemmerett før 1884. De to store gruppene som kjempet for stemmerett var kvinnene og arbeiderne. De måtte kjempe for sin sak utenfor maktapparatet, og de var avhengig av støtte fra dem som allerede hadde fått politiske rettigheter. For begge disse gruppene ble Venstre en viktig alliert.
I 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett. For kvinnene tok kampen litt lengre tid. I 1890 ble forslaget om stemmerett for kvinner for første gang debattert på Stortinget. Stemmerettsforslaget ble framlagt av Viggo Ullmann og Ole Anton Qvam fra Venstre. I Stortinget var holdningene til kvinnesaken delte. Mange høyremenn så kvinnens natur som et hinder for politisk deltakelse. De hevdet at hvert kjønn hadde sitt naturlige arbeidsfelt og at likestilling derfor var uheldig. I tillegg mente de at det kvinnelige lett kunne gå tapt hvis kvinner ble politisk likestilt, og i sin ytterste konsekvens kunne det føre til hjemmenes oppløsning. Resultatet av den to dager lange debatten i Stortinget i 1890, var at forslaget om kvinnestemmerett ble forkastet med 70 mot 44 stemmer.
Det store vendepunktet i kampen for stemmerett ble kvinnenes underskriftsaksjon til støtte for unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Aksjonen var imponerende gjennomført og innebar et enormt arbeid for de involverte, som greide å samle hele 279 878 underskrifter til støtte for unionsoppløsningen. Denne aksjonen vakte det politiske engasjementet blant mange kvinner, og den viste at kvinner var like "verdige" borgere som menn.
I kampen for kvinners stemmerett, er det tre Venstre-kvinner som bør trekkes frem. Gina Krog, Fredrikke Marie Qvam og Betzy Kjeldsberg. Alle disse var viktige for Venstre og aktive lobbyister i offentligheten. Gina Krog og Fredrikke Marie Qvam var de mest sentrale i den organiserte kvinnesaksbevegelsen, og de arbeidet for kvinnesaken på heltid. Gina Krog krevde fra første stund like rettigheter, også politiske. Dette betydde stemmerett for kvinner på samme betingelser som for menn. For Fredrikke Marie Qvam omfattet engasjementet mer enn kvinnesak og sosiale spørsmål: hun var også levende opptatt av Venstres stilling og kampen for nasjonal selvstendighet før 1905. Gjennom ektemannen Ole Anton Qvam hadde hun en politisk alliert og støttespiller. Han var også opptatt av likestilling, og forkynte fra Stortingets talerstol: «Vi er et litet Folk, vi har ikke Raad til at gjøre os mindre, end vi er».
Den siste jeg vil nevne i denne sammenhengen er Betzy Kjelsberg, som også var en av de store kvinnesakspionerene i Norge. I tillegg til sitt engasjement i ulike kvinnesaksforeninger, var hun også aktiv i partipolitikken. Hun satt i to perioder i Drammens bystyre, og var dessuten det første kvinnelige medlemmet av Venstres sentralstyre fra 1926-38. Som folkevalgt tok hun opp alle de praktiske saker som hadde vært fremmet i kvinnesaksforeningene: Hun arbeidet for å få kvinner med i råd og utvalg, og kjempet for lik lønn for likt arbeid. Hun arbeidet også for å bedre kvinners arbeidsforhold i industrien, og som et resultat av sitt engasjement ble hun ble den første kvinnelige fabrikkinspektøren i Norge.
Stemmerettskampen ble til slutt kronet med seier. Forslaget om at kvinner skulle få stemmerett på lik linje med menn ble enstemmig vedtatt i Stortinget 11. juni 1913. Etter at stemmeretten var gjennomført, fortsatte kvinnesakskvinnene kampen for helsetilbud og sosiale ordninger, først og fremst gjennom sine organisasjoner, men etter hvert også gjennom partiene og offisielle verv.
Sosiale reformer
De sosiale reformene ble også en stadig viktigere del av Venstres politiske plattform utover på 1890-tallet. Det ble i økende grad vektlagt at staten hadde et ansvar for alle. Allerede i 1894 programfestet Venstres landsmøte åttetimersdagen og ulike sosiale trygdeordninger.
Det var Venstrestaten som førte an i trygdeordningenes første fase. Sosialpolitikken utgjorde mye av hovedskillelinja mot Høyre. Venstre stod i større grad på arbeidernes side i deres kamp for rettigheter, mens Høyre var bedriftseiernes parti. Men det var også uenighet innad i Venstre for hvor grensene for statlig inngripen skulle gå. Dette var i stor grad en kamp mellom by og land. De nye sosiale ordningene var hovedsakelig tilpasset industrisamfunnet, og ga lite rettigheter til bøndene. Venstre hadde mange fløyer hvor de mest sosialt radikale stod hardt på for omfattende sosiale velferdsgoder. Men det var mange som fryktet at skattebyrden med alle de nye ordningene ville ruinere borgere og staten. Til tross for store interne diskusjoner ble det allikevel gjennomført en rekke sosiale tiltak og rettighetslover fra 1905 og frem mot slutten av første verdenskrig takket være Venstres innsats og de kompromisser som partiet inngikk.
Både Gunnar Knudsen og Johan Castberg var sentrale i arbeidet med å få gjennomført flere av de sosiale reformene. Knudsens regjering innførte blant annet syketrygd fra 1909. Denne ordningen ble stadig utvidet frem mot 1940. Det fantes fra før forsikringsordninger som skulle hjelpe folk som kom i ulykke, men syketrygden var svært viktig for som ikke kunne brødfø seg selv. Allerede i 1906 ble det vedtatt en arbeidsløshetsforsikring etter initiativ fra Venstre, men på grunn av trange økonomiske tider tok det lang tid før den ble ordentlig gjennomført. I mellomkrigstida skjøv Venstre på videre for å få på plass denne forsikringa, og i 1938 ble den gjort obligatorisk med støtte fra Arbeiderpartiet.
Johan Castberg var statsråd i to av Gunnar Knudsens regjeringer. I utviklinga av sosialpolitikken den første tida etter århundreskiftet var han en førende kraft. Han var en hovedmann i gjennomføringa av venstrepolitikken i lov om arbeidervern og syketrygd, og særlig i innføringa av barnelovene om arverett og navnerett for barn født utenfor ekteskapet.
Selv om mange venstrepolitikere hadde et sterkt sosialpolitisk engasjement, så skal vi ikke undervurdere påvirkningskraften arbeiderbevegelsen hadde på Venstres politikk. Lover om arbeidervern, barnevern, bestemmelser om arbeidstid og minstelønn kom delvis som et resultat av dette, men de ble først og fremst gjennomført for å sikre den enkeltes rettigheter.
En av de mest omfattende reformene Venstre tok initiativet til i denne perioden, var ideen om en folkeforsikring, eller en folkepensjon. Saken ble første gang fremmet i 1918. Selv om mange på tvers av partigrensene var enige om målet, så var det stor uenighet om hvordan en slik ordning kunne finansieres. Først i 1966 fikk vi en folkepensjon for alle, da under navnet folketrygden. Ordningen som ble endelig gjennomført var det Venstre som fremmet, nemlig den svenske modellen om standardtrygghet. Etter en viss vakling ble Arbeiderpartiet med på det, og til slutt også Høyre.
De universelle velferdsordningene vi har i dag omfatter fødselspermisjoner, barnetrygd, pensjon, sosialhjelp og en rekke andre. Ordningene er individbasert, og tanken om familien med en inntekt ble forlatt utover på 1960- og 70-tallet. Dette skjedde ikke uten politiske omveltninger. Kjernefamilien var under press. Korvaldregjeringen la i 1973 frem en stortingsmelding om barnefamilienes levekår. Denne meldingen var utarbeidet av Venstres egen Eva Kolstad som var forbruker – og administrasjonsminister, feminist og Norges første kvinnelige partileder. Meldingen hadde et positivt syn på toinntektsfamilien, og det var en statsminister fra Krf som la den frem. Denne individualiseringen av familien skapte stor debatt, og mange mente den ville føre til familiens oppløsning. Ikke ulikt argumentasjonen av motstanderne av stemmerett for kvinner. Men nok en gang vant Venstres standpunkt gjennom.
Så langt har jeg fokusert på statlige reformer og vedtak. Men kommunene, lokalsamfunnene og frivillige organisasjoner har hele tiden vært bærebjelkene i utviklingen av velferdssamfunnet. Sosiale ordninger vokste frem nedenfra, fra velferdskommunen og opp til staten, fra frivillige ordninger og frivillige organisasjoner til at staten overtok. Den gamle fattighjelpen ble forlatt, tanken om almisser ble forlatt og i stedet kom rettighetstanken. Spørsmålet var hele veien hvor langt staten skulle strekke seg for å sørge for den enkelte. Skulle det være hjelp til selvhjelp eller universelle ordninger? Utbyggingen av ulike ordninger skjedde noen ganger ut fra begge prinsipper, og ikke minst med utgangspunkt i behovsprøving.
Framtida
I dag har Norge verdens mest sjenerøse velferdsordninger. Men endringer i samfunnet krever politiske partier som er villige til å se på nye løsninger innenfor helse- og sosialpolitikken. Den oppdragende helsestaten er tydelig til stede i dag, og har potensiale til å bli mer omfattende i fremtiden. Også her må Venstre diskutere frihet for det enkelte menneske og frihet fra medikaliseringen, sammen med en ivaretakende omsorg for det enkelte individ.
Vi trenger et sosialt og radikalt parti som har et annet syn på forholdet mellom individet og staten, på den enkelte borgers rettigheter, enn det partiene på venstresida i norsk politikk har. Dette har konsekvenser for utforminga av framtidas velferdsreformer, og hvordan man angriper for eksempel fattigdomsspørsmål i Norge.
Fortsatt er det sånn at velferdsordningene har betingelser knyttet til seg, og vi vet at vi ikke greier å treffe alle som trenger det med dagens ordninger. Venstres svar på denne utfordringen er borgerlønn. Det som kjennetegner borgerlønnstanken, eller garantert minsteinntekt, er nettopp at den ikke stiller betingelser, men hevder at alle mennesker har rett til en inntekt på et visst nivå. Prinsippet bak er ganske enkelt at alle samfunnsborgere uten hensyn til hvordan de velger å leve sitt liv, skal være garantert et økonomisk eksistensminimum.
Selv om borgerlønn kan virke urealistisk å gjennomføre i dag, har Venstre tidligere vist vilje til å prioritere sosiale reformer når det har vært nødvendig. Med et større Venstre i framtida vil vi få en mer radikal og liberal sosialpolitikk med nye løsninger som dekker framtidas behov.