Palestina og Israel har begge måttet kjempe for sine respektive stater. Israel har måttet lære seg å leve i et land hvor flere av deres nærmeste naboer har ønsket deres land utslettet. Palestinerne har måttet kjempe mot Israel og Vesten for sitt land. Israel har hatt støtte fra det kristne Vesten. Palestinerne har hatt støtte fra sine nærmeste naboer og muslimer verden over.
Både Israel og Palestina har gjennomført demokratiske valg, selv om palestinernes demokratiske tradisjon er langt kortere enn hva tilfellet er i Israel. Palestinerne har imidlertid opplevd det å velge et politisk parti som verden ikke anerkjenner. Det har medført at palestinernes demokratisk valgte representanter ikke har blitt invitert til noen offisielle forhandlingsbord. Uten å starte en diskusjon, må vi kunne enes om at Hamas er mer enn en terrororganisasjon. Hamas står ikke på FN sin liste over terrororganisasjoner. Den jevne Israeler er heller ingen massemorder, og Israel går ikke inn i Gaza bare fordi Bush snart går av som USAs president. Og hvordan klarer noen av oss å la krigen hefte ved norske jøder?
På hver sine måter og for hver sine grupper, kan det synes som om både Palestina og Israel er blitt symboler det er verdt å kjempe for. Det har gitt noen forferdelige utslag. Vi har hatt gatekamper i Oslo! Vi har hatt politikere som forsvarer over 800 tapte menneskeliv. En felles oppfatning av sannhet, som utgangspunkt for fredsarbeid, synes umulig å enes om, men våpenbruk, den ene eller andre veien, må vi da kunne enes om å fordømme! Sterkt! Det sårer ikke en sann venn om du ber ham legge ned våpnene.
Det er enkeltpersoner som igangsetter og gjennomfører krig, både i store stater og i mindre grupper. De samme enkeltindividene er det som må få slutt på krigen. Dreper vi disse enkeltindividene kommer det til nye individer. Dette er mennesker som har gått sin skole, og som i alle fall ikke vil bli mindre fulle av hat om deres leder er blitt skutt, bombet eller på annen måte likvidert. Det er enkeltpersonene som må ansvarliggjøres. Det er disse vi må få til forhandlingsbordet. Når varig fred er målet, så har historien vist oss at dette er vanskelig hvis én part er blitt avvæpnet, tvunget i kne og ydmyket. Tvang er sjelden et godt virkemiddel.
I konflikten mellom Palestina og Israel er det ekstrem makt som benyttes (ikke nødvendigvis ekstremt stor makt, men en ekstrem form for makt). Av begge parter. Israel er fullstendig overlegen i forhold til våpen, og Israel bruker sin enorme påvirkningskraft i forholdet til Vesten. Israel har makt til å påvirke de overhengende politiske diskursene. Selvstyremyndighetene i Palestina har liten våpenmakt. Men det utføres tilfeldige rakettangrep og mange palestinere har gjort egen kropp til våpen. Begge former for krigføring er det nesten umulig å forsvare seg mot, og de skaper en forferdelig frykt.
Det er LETT å forsvare Hamas sine rakettangrep mot Israel og forstå selvmordsbombernes motivasjon, hvis det er det du ønsker. Det er LETT å forsvare Israel sin aksjon mot palestinerne, hvis det er det du ønsker. Det finnes gode argumenter for nesten alt. Men jeg ser ikke at det finnes gode argumenter for å ta menneskeliv.
Vi kan ikke støtte og forsvare krig. Det er varig fred i Midtøsten vi må støtte og jobbe for.
Ulla Nordgarden
Stortingskandidat Buskerud Venstre