Av Stein Hoset,
Soknerådsmedlem/fellesrådsmedlem, Alvdal
Kommunestyrerepresentant (Venstre) Alvdal
Demokratiseringen av Kirkens organer har pågått lenge og vil fortsette. Det er nødvendig. Et relevant spørsmål er om endringene skjer raskt nok. Jeg mener det går for sakte.
Til høsten velges nye sokneråd samtidig med Stortingsvalget. Soknerådene er folkevalgte organer og skal igjen velge kirkelige fellesråd, som dermed har indirekte representasjon. I hver enkelt kommune er det like mange sokneråd som det er kirkesogn og ett fellesråd som omfatter alle soknene i kommunen. For å prøve å klargjøre litt: Soknerådene tar seg av spørsmål og gjør vedtak som gjelder menighetsarbeidet (kan benevnes som den åndelige delen) på områder der embetslinjen (prest, prost og biskop) ikke har "all makt". Fellesrådene befatter seg med de verdslige spørsmål, dvs. praktiske og økonomiske forhold som teknisk drifting av kirkebyggene, kirkegårdene, arbeidsgiveransvar for kirkens ansatte (unntatt prestene) osv.
I tillegg til embetslinjen har Kirken et slags tosporet styringssystem; ett for kirkens innhold (soknerådet) og ett for økonomien (fellesrådet). Det er krevende både for Kirken som institusjon og for medlemmene av rådene. Og det vil trolig ikke bli mindre krevende framover. Hele hensikten med kirkens virke er å lage godt innhold i henhold til formålet. De største kostnadene er knyttet til faste og til dels "innholdsuavhengige" forhold: Drift og vedlikehold av kirkebygg og kirkegårder med tilhørende lønnskostnader til ansatte. De få ansatte hvert enkelt fellesråd rår over, må styre og stelle med et vidt oppgavespekter som kan være krevende og som vanskeliggjør spesialisering.
Som all annen offentlig virksomhet, sliter Kirken økonomisk og lite tyder på at det blir lettere. Sjøl med politisk vilje til større bevilgninger over kommunale budsjetter, må Kirken arbeide mer effektivt i økonomisk forstand. Jeg innser at det sjølsagt går an å mislike at verden er slik, men slik er verden og slik vil verden bli. Derfor må fellesrådene rasjonalisere. Et første steg er å slå sammen fellesråd med naturlig geografisk nærhet. I Nord-Østerdalen vil vi med fordel kunne holde oss med kun ett fellesråd. Forutsetningen er at det felles fellesrådet velges av kirkemedlemmene direkte, ikke indirekte som i dag. Rettnok foregår det nå flere steder i landet forsøk hvor man skal prøve ut fellesrådssamarbeid. Etter min mening er de fleste forsøkene for puslete, for saktegående og nærmest organisatorisk uinteressante i et virkelig reformarbeid. Dessuten ivaretar de ikke et av de viktigste hovedanliggender, nemlig kirkens sterke behov for direkte demokrati.
Ved å gjøre fellesrådene større og sterkere, er det dessuten naturlig at de ivaretar arbeidsgiveransvaret overfor prestene. Det er en fortidslevning at Kirken i dag holder seg med et presteskap (en embetslinje) som organisatorisk står på siden av et lokalt folkevalgt/menighetsvalgt styringssystem. Først ved direkte valg til fellesrådene og med prester tilsatt av fellesrådene, kan vi snakke om kirkedemokrati. Men det haster å gjøre noe både på grunn av behovene for økonomisk rasjonell drift og av hensyn til Kirkens legitimitet lokalt. Skal Kirken reformeres organisatorisk sett, må det pusles mindre og handles tydeligere og mer kraftfullt.