I dag behandlet Stortinget et representantforslag om at endring av bruksnavn ikke kan skje uten grunneiers samtykke. Skrivemåten på gårdsnavn har ført til lange og bitre strider rundt om i landet, og mange grunneiere har følt seg urettferdig og uverdig behandlet. Nå er det klart at alle partiene har samlet seg om å endre loven om stedsnavn slik at loven tillater videreføring av nedarvet skriveform på gårdsnavn. Trine Skei Grande var saksordfører for saken, og sa blant annet dette i dagens debatt:
– Ved første øyekast kan kanskje noen tro at dette ikke er en viktig sak, eller at det er en sak som ikke vekker engasjement. Det er helt feil. Dette er en veldig viktig sak. Saken er kanskje ikke veldig stor, men den angår veldig mange, og de som jobber med saken, har opplevd at dette gjelder et veldig viktig og stort tema.
Grundig behandling
– Jeg er glad for at vi har klart å oppnå enighet mellom alle partiene i Stortinget i en slik sak, og jeg er også veldig glad for at vi har klart å komme videre med de to elementene som vi har løftet. Vi har jobbet ganske grundig med saken — mye grundigere enn man vanligvis gjør med et Dokument nr. 8-forslag. Vi har hatt en høring, og vi tror nok at både fagmiljøet og de berørte partene føler at de har hatt muligheten til å komme i kontakt med politikerne med sin argumentasjon.
– Saken gjelder navneloven. Navneloven er det brei enighet om i Stortinget. Det er også brei enighet om at vi skal ha en navnelov, at vi skal tilstrebe en lik stavemåte, og at det er viktig at vi har prosesser rundt det å stave og skrive navn på en riktig måte i landet vårt. Det som vi løfter i denne saken, er det som går på gårdsnavn. Der er det to elementer som vi har ønsket å løfte. Det første går på at mange har navnet sitt fra f.eks. en gård. Navn, språk og identitet henger nært sammen for oss mennesker. Jeg vet om mange som har reist verden rundt for å se det stedet hvor man har navnet sitt fra. Vi har mange amerikanske slektninger som hvert år reiser til Norge for å se det stedet som de har navnet sitt fra. Det betyr at navn og identitet henger nært sammen, og når noen da endrer det, må også folk føle at rettsprinsippene gjelder på det området.
Bedre ankemulighet
– Det er egentlig litt større rammer rundt denne saken. For meg som Venstre-representant — og som har veldig mange språkforskere i mine rekker, vil jeg gjette — har det siden Venstre ble startet for 125 år siden, om noen dager, alltid vært viktig å kjempe imot at et fagområde skal ha monopol på hva som er rett og galt i forhold til rettsoppfattelsen i samfunnet. For meg henger dette sammen med Venstres kamp mot at en embetsmannsstat skulle bestemme, men det henger også sammen med tankegangen rundt hvorfor vi f.eks. skal ha en jury i et samfunn, det at en faggruppe ikke skal ha monopol på hva som er rett i et samfunn. Derfor syns vi det er viktig å innføre et prinsipp om at man skal ha en ankemulighet som også har lekmannsrepresentasjon. Det betyr at hvis du som fagmenneske har veldig god argumentasjon, skal du ha så god argumentasjon at du også skal klare å overbevise lekpersoner om at det du står for, er rett. Det er viktig at det også er en uavhengighet i ankemulighetene når det gjelder navn, som gjør at du har en uavhengighet også overfor fagområdet. Det er det første elementet her.
Stavemåter er også kulturminner
– Det andre elementet går på at vi åpner for å beholde stavemåter fordi stavemåter også kan fortelle en kulturhistorie om et sted. Det kan fortelle historien om den rare fyren, som gjerne kan være en litt Erasmus Montanus, som velger å stave navnet sitt på en litt annen måte på grunn av sånn og sånn. Det forteller også en viktig kulturhistorie om et sted. Vi stilte i høringen spørsmål om hvilken katastrofe som ville inntreffe et sted hvis vi opplever at en gård kanskje staver navnet sitt på en annen måte, men har ikke klart å få oversikt over om det ville ført til en veldig stor katastrofe.
– Jeg tror nok at vi må åpne for at kulturhistorien også kan formidles i måten som navn blir stavet på, og at det også er en viktig del av kulturhistorien vår. Men jeg håper at statsråden her i dag kan avklare at det viktigste prinsippet som først må inn, er at vi får til en ankemulighet, en klagemulighet på vedtak som er gjort i endring av gårdsnavn, slik at folk føler at de har en reell, fair sjanse til å få hørt saken sin på en ordentlig måte. Det er et veldig viktig rettsprinsipp i denne saken. Så får vi jobbe videre med hvordan vi kan utvikle en navnelov som ivaretar internasjonale konvensjoner og alle forpliktelser, men som åpner for at kulturhistorien også formidles gjennom det at noen velger å stave et gårdsnavn på en annen måte.
Viktig å beholde navneloven
– Men det som jeg tror er viktig å få understreket her, er at i dag har vi løftet spesielt gårdsnavn. Det betyr ikke at det er et flertall i denne salen som ønsker å få fjernet navneloven, og det syns jeg det er viktig å bemerke, fordi det er faktisk de som er glad i en lov, som skal reformere en lov.
– Den motstanden som var i ferd med å bygge seg opp i forbindelse med de overgrepene som folk følte at denne loven medførte overfor dem som enkeltpersoner, mener jeg faktisk var med på å undergrave hele tankegangen rundt det å ha en navnelov. Får ikke vi, som er opptatt av at vi skal ha en navnelov, til reformer som imøtekommer de borgerne som føler seg tråkket på av en lov, er vi også med på å undergrave loven.
– Ivar Aasen sa det en gang omtrent slik: Me trur det skal ganga så fort fram med noko stort, men så snart noko stort er nådd, kjem det snøgt noko smått. Det handler nok litt om her at vi tar noen store grep som skal ordne opp i de store tingene. Men det er de små borgerne som blir tråkket på, man skal ta inn over seg og endre loven for når vi ser at det går i helt feil retning. Her synes jeg at Stortinget har tatt et stort nasjonalt grep som for noen vil få følger som føles urettferdige. Da må vi korrigere kursen overfor dem som føler at det blir urettferdig.
Les hele debatten om saken her.