Norsk kraftkrevende industri er verdensledende når det gjelder miljøvennlige og energieffektive løsninger. Flere av bedriftene har et forbedringspotensial, men hovedbeskrivelsen er dekkende. Denne delen av industrien vil i likhet med øvrig industri stå overfor et klart behov for omstillinger og markedstilpasninger. Men Venstre er opptatt av at industrien får rammevilkår som gjør at den kan videreutvikle seg i Norge. Tilgang på kraft på forutsigbare vilkår er en viktig faktor i denne sammenheng.
Bløffet om industrikraft
Utgangspunktet for denne debatten er at Stortinget for lengst, og med et bredt flertall bak beslutningen, har slått fast at epoker med politikerbestemte kraftkontrakter er over. Det er verken mulig eller ønskelig med en ny epoke med denne type kontrakter. Flere bedrifter har innrettet seg etter dette og inngått markedsbaserte kontrakter som mange av dem kan leve godt med. Mange bedrifter har nølt med å inngå slike kontrakter, fordi de trodde det på ny skulle bli mulighet for å få et eget kraftregime for industrien. Den usikkerheten forklarer de med de forventningene som ble skapt før valget i 2005, og ved en del andre anledninger, av representanter fra regjeringspartiene. For de gav utvetydig uttrykk for at de ønsket og ville få på plass et eget regime med billigere kraft til industrien. Det var bare et spørsmål om vilje, og det ville gå kort tid etter et regjeringsskifte før et slikt regime var på plass. Det var en bløff, og minst like galt som det, er at de som framsatte det, visste det. Nå har vi fått bekreftet at det ikke kommer et eget prisregime for industrien, for det er ikke mulig, sier representanter fra Regjeringen, og de viser bedriftene til markedet.
Når de nå skal vise hva Regjeringen har gjort, stilt opp mot konfrontasjonen med de løftene som ble gitt, viser representanter fra Regjeringen til de kontraktene som Statkraft har inngått. Det er jo markedsbaserte kontrakter som hadde vært mulig å inngå lenge før denne regjeringen overtok, og som var den retningen som stortingsflertallet pekte ut da en sa nei til politikerbestemte kontrakter. Jeg mener det har skadet industrien at de rød-grønne partiene ikke snakket sant, og at ventetiden har kostet dyrt.
Nye forventninger
Nå er det skapt nye forventninger knyttet til en kopi av den franske industrikraftmodellen. Jeg tror en skal få problemer med å levere løsninger som vil fungere i Norge. Det viktigste nå er å få avklart hva Regjeringen vil bidra med. I dag har vi fått denne avklaringen, og det er tilnærmet null. En overlater dette til industrien selv. Det som vil være problemet da, er at vi ikke har mangel på kjøpere i Norge, heller ikke kjøpere som kan slå seg sammen. Problemet er at en har mangel på selgere som trenger finansiell hjelp for å finansiere utbyggingsprosjekter. I Norge er situasjonen den at en har kraftselskaper som har kapital til utbygging, men at en ikke har utbyggingsprosjekter. Verdien av å overføre den franske modellen til Norge, er jeg tvilende til, men det får aktørene avklare i den prosessen som skal gå videre. Jeg har ingenting imot at en tester ut denne veien.
Jeg synes det ytterligere problematiserer saken at en når det gjelder hjemfallsløsningen, ikke imøtekom industriens ønske om å få hånd om en del av kraften i en overgangsperiode. Det gjør heller ikke saken bedre at en har vært nølende når det gjelder å legge til rette gode rammevilkår for fornybar kraftproduksjon. Nølingen som vi nå ser når det gjelder fornybarhetsdirektivet, går jo inn i dette bildet.
Den beskjeden industrien får fra Regjeringen i dag, er at det en skal levere, er det de har levert. Det betyr at de som er misfornøyd med løftebruddet, kan gå i gang med å bestille busser inn til den bebudede demonstrasjonen i Oslo. Det er god grunn til å konfrontere Regjeringen med deres løftebrudd.