TA 14.12.09
En gammel venn
Jeg har funnet tilbake til en gammel venn. Enten jeg satt i bilen, var på møter, i skogen eller til fjells hadde jeg den med meg. Jeg var trofast, men av en eller annen grunn så sviktet jeg den for mange år siden. Nå har jeg endelig funnet tilbake til min gamle venn — strikketøyet.
Jeg husker godt at svigermor lurte når jeg var med på familietur i skogen. Det var nemlig ikke bare mat og drikke som var i sekken min, men også strikketøy. Så når tiden var inne for matpause, tok jeg frem strikketøyet. Da var det knøttsmå sokker til en junior som var på vei i maven. Nå er den samme junioren snart 1.90 høy, og det kreves adskillig flere masker og lengre strikkepinner.
Når man har trådløst nettverk i huset og alle har hver sin bærbare pc, skal det ikke mye fantasi til å tenke hvordan stua en vanlig kveld ser ut. Det er mor og far ved hver sin bærbare pc. Hvis guttene finner ut at de skal være i stua med oss, så har de jammen med seg pc de også. Det er heller ikke uvanlig å sende en beskjed enten til kjelleren eller 2. etasje via chat på Facebook. Og jeg tror mange familier med tenåringsbarn kjenner seg igjen i dette.
Årsaken til at jeg fant frem strikketøyet nå, var at jeg trang hjelp til å frigjøre meg fra pcn. I en travel hverdag setter jeg pris på de kveldene jeg er hjemme og ikke har noe i avtaleboka. Men disse kveldene var i ferd med å bli ødelagt. Enten var det Facebook, mailer, nyheter eller politikk som var fremme på skjermen. Derfor ble det aldri den annerledes hjemmekvelden det burde være. Jeg måtte gjøre noen grep for å komme ut av uføre jeg selv gradvis hadde beveget meg inn i.
Jeg kunne selvfølgelig valgt husarbeid. Det hadde nok både vært nødvendig og til glede for mange. Men vaskefilla er ikke noe bidrag for meg til å ha det hyggelig en kveld hjemme. Den skaper bare frustrasjon og blir til tider vridd ganske hardt. Nei, jeg måtte finne på en alternativ syssel som var hyggelig.
Strikketøyet ble altså redningen, og det fungerer fantastisk. Det gir ro til å la tankene fly. Det er avstressende. Dessuten blir det en flott genser til en av guttene. Han som ikke får genser nå, har allerede levert inn bestilling han også. Jeg merker at det ikke er barnestørrelse lenger. Det er mange masker rundt, men moro når det vokser oppover, mønsteret kommer frem og plagget tar form. Og det er kjærlighet og varme i hver maske. Tenk på det gutter, når Marius genserne er klare til bruk.
Bomullslosjen heter syklubben jeg er med i på Kongsberg. Dessverre er jeg ikke med så ofte etter jeg flyttet til Siljan, men jeg er med sporadisk for å være sammen med gode venninner. Nå gleder jeg meg til neste møte, for da kan jeg endelig føle meg som ordentlig medlem – med strikketøy. Jeg gleder meg til å overraske jentene i klubben.
Strikking skulle frigjøre meg fra pcn, og det har det gjort. Men når resultatet er at tankene som frigjøres i hver maske skaper grunnlag for å skrive kronikker til TA, er jeg jo egentlig like langt. Da er strikketøyet plutselig årsaken til at jeg igjen ble sittende med bøyd nakke over pcn. Det skal ikke være lett. Selv ikke med gamle venner. Men hyggelig er det.
– * –
TA 21.10.09
Fredelige Stormberg
Stormberg har frem til nå vært klær jeg synes var fine, gode og til en rimelig pris. Derfor har jeg ofte valgt Stormberg når fleece og annet turtøy skulle kjøpes inn. Det kommer jeg fortsatt til å gjøre, og mer enn noen sinne. Men ikke bare med den samme begrunnelsen. For det har blitt så mye mer.
Det startet med at jeg sjekket ut gründer og daglig leder av Stormberg, Steinar J Olsen på Twitter, fordi en av de jeg følger der hadde sendt han en tweets. Deretter valgte jeg også å følge han på Twitter, Facebook og bloggen hans. Fordi jeg skjønte at denne mannen hadde meget sterke meninger om bedrifters sosiale ansvar, etikk, samfunn og miljø. Et helt tilfeldig bekjentskap altså, men du verden så interessant.
Slik tekstilbransjen fortoner seg for meg som forbruker, er salgstrikset design, pris, merkevare og reklamekampanjer. Etikk, miljø, sosialt ansvar og samfunnsengasjement er ikke det vi forbinder med salgstrikset i tekstilbransjen. Det håper jeg kan endre seg. For denne helhetstanken om bedriften, ansatte, miljøet og samfunnet, burde flere få opp øynene for.
Vi forbrukere har makt. Forbrukermakt. Det vi forbrukere kjøper, det vil produsentene også bestrebe seg etter å levere. De varene vi forbrukere velger bort, har ikke livets rett. Derfor har du og jeg mye makt i våre forbruksvalg. Våre valg kan bety en forskjell.
Det er fokus på etisk handel, spesielt innen for offentlige anskaffelser. Men det er ikke like mye fokus på det blant oss som vanlige forbrukere. Da handler det som oftest om matvarer med Fair Trade merket. Men etisk handel, bedrifters samfunnsansvar, miljøansvar og medmenneskelig profil er så mye er enn det. Bare les her. Dette er noen utdrag fra Stormbergs profil:
•Gründeren og lederen i Stormberg holder en rekke foredrag, og uten å ta betaling. Isteden vil han at det gis en gave til stiftelsen Vest-Agder Krisesenter.
•1 prosent av Stormbergs omsetning brukes til humanitære og samfunnsnyttige prosjekter både i Norge og utlandet.
•Du kan pante gammelt turtøy fra Stormberg. Pantelappen brukes til å kjøpe nytt turtøy fra Stormberg, mens det du leverer inn går til gjenbruk for trengende i Øst- Europa.
•Stormberg har som mål at 25 prosent av medarbeiderne skal rekrutteres blant unge mennesker som har hatt problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. Denne utradisjonelle rekrutteringen har gitt bedriften dyktige, lojale og stabile medarbeidere. Ikke det motsatte, som mange kanskje ville tro.
•Stormberg er medlem av Initiativ for Etisk Handel, fordi de ønsker at produksjon utenlands skal bidra til en sunn sosial og økonomisk utvikling for produsentene og det samfunnet de lever i. Og siden Stormberg produserer alle sine produkter i Kina, er dette en viktig premiss.
Som sagt, så oppdaget jeg denne mannen ved en tilfeldighet på Twitter. Men derimot Steinar J Olsen bruker ikke Twitter tilfeldig. Han sprer mange ganger daglig linker og innlegg om tema han er opptatt av. Dette i skjønn forening med reklame for Stormbergs produkter. Denne type fremtidsretta og gratis markedsføring burde flere bedrifter lære av.
Vi snakker mye om fremtidens arbeidsplasser, men da mener vi oftest innen forskning, energi, ikt og miljø. Men hvis ikke slike som Stormberg representerer fremtidens arbeidsplasser, så vet ikke jeg. For fremtidens arbeidsplasser er miljøvennlige. Men fremtidens arbeidsplasser tar også sosialt og samfunnsmessig ansvar. Jeg håper slike bedrifter blir fremtidens vinnere. Stormbergs misjon er: Vi vil gjøre verden til et bedre sted. Det kan bedrifter som dem og vi som forbrukere bidra til.
– * –
TA 30.09.09
Til to spesielle menn
Valget er vel overstått. For Venstres vedkommende kanskje ikke vel, men i hvert fall overstått. Navn på direktevalgte og utjevningsmandater er endelig godkjent, og 169 representanter bør være klare til innsats for hele folket.
Valgkampen i Telemark har vært raus og real. Ingen har tatt spilleren, men ballen. Vi kandidater har oppmuntret hverandre og ønsket hverandre lykke til selv om vi har vært konkurrenter. Jeg har oppriktig fått et godt forhold til disse menneskene som vil noe for Telemark. Selv om det er med ulikt utgangspunkt, ulike personligheter og ulike politiske prioriteringer.
Og disse to spesielle menn som denne kronikken skal handle om, er ikke Torbjørn Røe Isaksen eller Geir Bekkevold. Selv om jeg har blitt gode venner med disse og unner de plassen på tinget. De spesielle menn er heller ikke de som har støtta meg hjemme, selv om de også hadde fortjent heder og ære i en kronikk. De spesielle menn er antagelig ikke noen som har stemt på meg heller. Og hvem er de da?
Ikke vet jeg deres navn. Ikke vet jeg hvor de bor. Ikke vet jeg hvor gamle de er. Ikke vet jeg om de leser denne kronikken. Men det jeg vet, er at de har gjort et uslettelig inntrykk på meg uten at de selv vet det.
Den første spesielle mann møtte jeg på en stand. Han kom forsiktig bort til meg å ville ha en prat. I løpet av samtalen kom det frem at han gikk på metadon. Ha ga meg en livsskildring som fikk meg til å bli rimelig spak. Politiske argumenter nyttet ikke i den samtalen. Det ble rett og slett umulig å komme med partipolitisk propaganda, mitt oppe i denne livshistorien. Det var bare for meg å lytte. Og jeg ble rørt av den livsviljen han viste.
Den andre spesielle mann møtte jeg på gata. Når han så meg, ropte han til kameraten: "der kommer det en politiker", og han var tydelig interessert i politikk. Han var en av de som ikke er en del av det vanlige arbeidslivet. En som mange vil si har falt utenfor og er blant de vi kaller ressurssvake. Det var en sterk opplevelse å prate med han, spesielt fordi han hadde mer omtanke for andre enn seg selv. Hans fokus var på kameratenes muligheter til å klare seg selv.
Jeg kaller de spesielle med et stort positivt fortegn. Egentlig burde jeg kalt de unike. For på mange måter er de mer innsiktsfulle enn flertallet, selv om de blir oppfattet som noe helt annet. De blir sett på som et samfunnsproblem og utgiftspost, men har en visdom vi andre burde lære av.
Denne valgkampen har vært full av spørsmål fra ulike særinteressegrupper, for at de skulle finne ut hvilke parti som talte deres sak. Jeg skjønner godt at en særinteressegruppe arbeider for medlemmenes sak. Det er jo akkurat det de skal. Men hva med disse to spesiell menn som ikke er i en organisert gruppe som taler deres sak? Hvilke forventinger kan de ha til de nyvalgte 169 stortingspolitikerne, om at deres utfordringer i livet skal bli prioritert i neste års statsbudsjett?
Hvis disse to spesielle mennene er representative for den gruppen vi kaller ressurssvake, så må vi tenke annerledes. En ting er at de ikke lever et A4 liv med fast jobb, kone, to barn, hus, Volvo stasjonsvogn og hund. Men jammen har de perspektiver på livet og meninger om hva rettferdighet er. Maken til omsorg, solidaritet og rettferdighetssans for sine kamerater fra noen som egentlig har nok med seg selv, skal man lete lenge etter. De har en optimisme man ikke skulle tro det var mulig å ha i et slikt kronglete liv de lever.
De har meninger og holdninger vi andre har glemt på veien til vårt gode liv.
Tonje Løwer Gurholt
– * –
TA 10.08.09
Send HELSE til 2007?
Hvor mange ganger har du hørt Camilla Høgetvedt si: "Som personlig trener er jeg opptatt av å ta vare på kroppen min og se bra ut! Jeg tar VitaePro hver dag i tillegg til et sunt kosthold. Kom i gang med treningen i dag du også!»
Eller Hilde Gjermundshaug Pedersen som sier: «Jeg og min familie tar VitaePro hver dag for styrke og overskudd». Og enda holder hun ungjentene bak seg, i følge henne selv.
I en annen reklamesnutt hører vi om en datter som har fått tilbake en mor og far med energi, bare på grunn av Vitaepro. Eller en kjekk, ung mann som sier: «det er greit å ha litt overskudd til å bidra litt på hjemmebane også".
Flott dette her, tenker jeg. Men hvor mye har Vitaepro å si for det?
En annen av samme kategori er Krill. Krill har i følge reklamen dokumentert effekt på konsentrasjonen. Send KRILL til 2007 og prøv Krill nesten gratis får vi høre av alpinstjernene Åmot og Kjuus.
På nettsiden til produktet kan vi lese at Super Krill nå er tilgjengelig for deg og dine.
Der skriver de også: "SuperKrill er gunstig for hjerte og kar, og har egenskaper som er bra for hud og ledd, og kan hjelpe mot depresjoner, dysleksi, ADHD (hyperaktivitet), demens og tretthet."
"Super Krill" er fra den aller fineste krillen på markedet og er oppskrift på et sunt hjerte, godt immunforsvar, godt kretsløp, myke ledd og vakker hud."
Det er ikke måte på til påstander, spør du meg. Og du er bare en sms unna dette vidundermiddel også.
I følge markedsføringen av disse produktene, er dette hva som skal til for å få et sunt liv og helse. Mens kanskje det beste for livskvaliteten og helsen burde vært en tur i blåbærskogen. Både frisk luft, trim, og naturens egne antioksydanter.
Jeg vil gjerne ha vakrere hud. Jeg vil gjerne ha enda bedre konsentrasjon. Jeg vil gjerne ha mykere ledd og et godt immunforsvar. Jeg vil gjerne holde meg lenger våken om kveldene. Jeg vil gjerne slippe å bli dement. Tror du jeg bare er en tablett eller to unna? En sms eller to unna?
Er det så lett å gjøre noe med energien i livet? Er det så lett å gjøre noe med sin egen helse? Sende en sms og ta en pille? Nei, jeg tror vi må gjøre noe med hele livsstilen. Det handler om sosialmedisin like mye som medisin. Hvordan velger vi å leve vårt liv.
I perioder, som for eksempel en valgkamp er livet egentlig ikke veldig sunt. Stress, prestasjonsangst og ønske om å lykkes. Dårlige netter hvor innlegg planlegges langt bak i underbevisstheten. Midt oppe i dette skal hverdagen fungere med mann, barn, studier og mange andre engasjementer. I tillegg er jeg godt voksen og begynner å få de fleste kroppslige svakheter som Vitaepro kan reparere. Jeg burde helt sikkert sendt HELSE eller KRILL til 2007. Men jeg velger likevel å finne energien og helsen på andre måter.
Jeg er over middels interessert i å gjøre en innsats for samfunnet, og har valgt politikken som arena for det. Jeg lurer mange ganger på hva det er jeg bruker så mye av mitt liv, tid og energi på. Men årsaken er blant annet at det gir energi ved å være engasjert i noe man har interesse for. Da kan det å ha det travelt, gi energi istedenfor å tappe krefter.
Det er mulig jeg er spesielt kritisk til reklame. Det er mulig jeg er spesielt kritisk til at det at det alltid er en tablett som skal gjøre oss friskere, vakrere og mykere. For jeg tror faktisk det beste er at vi finner veien til vårt eget gode liv. Vi må gjøre noe med hvordan vi fyller hverdagen. Her er jeg fasinert av professor Fugelli som fremhever betydningen av sosialmedisin som grunnlag for et friskt og rikt liv. Jeg tror mer på hans budskap som er: "Frihet er helsens grunnstoff. Kanskje handler frihet om makt, mot og mulighet til å bevege seg mot egne mål? I så fall er frihet livets eget vitamin".
Jeg skal ikke harselere over Vitaepro eller Krill. For de menneskene som tar det og for de det virker for er det veldig bra. Det kan godt hende at innholdet i reklame faktisk også stemmer med produktet. Men jeg er bare så utrolig lei de lettvinte løsningene for et godt og friskt liv. Jeg er bare så utrolig lei av reklame som sendes så utrolig ofte som Vitaepro. Det virker mot sin hensikt for mitt vedkommende. Jeg kommer aldri til å sende HELSE til 2007. For hver gang jeg ser Vitaepro reklamen, jo mer sikker blir jeg på akkurat det.
Tonje Løwer Gurholt
-*-
TA 25.06.09
Menneskets beste venn
For snart tre år siden forandret livet seg hos oss. Verden utenfor sto stille en tid. Kalenderen ble ikke bladd om til nye dager, og ikke noe husarbeid ble gjort. Årsaken til det var Era. En nydelig liten frøken av slaget Gordon Setter. 8 uker gammel var hun da vi hentet henne fra Østfold til Telemark. Tillitsfull og glad fra første stund, som om hun hadde kjent oss hele livet og en selvfølge at hun skulle være hos akkurat oss. Livet blant mor og 11 søsken var over, heretter var hun bare vår.
Vi hadde forberedt oss lenge på å få henne i hus. Matskåler, fòr, leiker og annet utstyr var kjøpt inn og gangen ble ommøblert for å få plass til hundeburet. For å få henne til å sove i buret, sov vi på madrass ved siden av i flere netter. Når hun våknet på natten, var det ut for å gjøre nødvendig ærend. Så inn for å sove igjen. I hvert fall for henne. Hun var som en bryter til å skru av og på. Jeg klarte aldri å sovne igjen med en gang. Jeg klarte det akkurat før Era våknet på nytt, og da var det ut igjen. Gjesp
En natt ble jeg derimot vekt av min ektemann som kom løpende ned trappen. Stilte seg foran meg og hundeburet og så aldeles vill ut. Jeg var sikker på at det hadde rabla fullstendig for han! Etter å ha bekreftet for seg selv at både kona og valpen lå i ro der de skulle og ikke gjorde noe galt, gikk turen ut på trappa. Da så han årsaken til det vanvittige levende som hadde skremt han opp: Grevlinger som parret seg. Fy søren for et leven det var! Men heldigvis var det verken kona eller valpen som var "angrepet". Han gikk derfor beroliget tilbake i sin egen seng.
I sommer blir Era tre år, og er ei vakker dame. Hun er vår selskapsdame like mye som vår turkamerat og treningskamerat. Jaktkamerat har hun også debutert som, selv om det ikke ble noe matauke. At jaktinstinktet er der, merket vi allerede den første høsten. Da tok hun stand bare dyret hadde vinger. Øyestikker, sommerfugl, veps eller spurv — det spilte ingen rolle.
De frittgående hønene til naboen ble dessverre også utsatt for hennes fugleinstinkt. Hun løp til nabo gården for å hente ei høne hjem til oss. Stolt var hun, der hun sto med hønefangsten i munn og hvite fjær som flakset til alle kanter. Det gikk heldigvis bra med høna, men den ble nok litt forfjamset og mistet mye av sin fjærprakt. (Unnskyld Geir..).
Men nå har hun kommet over både valpestadiet og puberteten. Hun er en rolig dame, riktignok med mye energi på lur. Naboens høner får være fred. Det får katten Smule også. Hun er mer kresen på hva hun tar stand på, men jaktinstinktet er i hodet uansett hvor vi er. Nå tror jeg det bare jegeren med børsa det kommer an på, før første rype eller skogsfugl må lide en ublid skjebne.
Intelligent er hun også. Lese kan hun derimot ikke, så det er trygt å skrive ordene tur, mat, pappa, pus og godbit i TA uten at det blir reaksjon. Men slike ord kan ikke sies, dersom vi ikke mener noe med det. Det er heller ikke lurt å vise seg i superundertøy eller svart Fjellreven bukse, hvis vi ikke skal på tur med Era. For disse plaggene er hennes sikreste tegn på at det nærmer seg det hun liker aller mest: tur. I det siste så har hun vært med Borger på tur hver gang han har tatt frem kameraet sitt. Så nå kan hun ikke se det heller, uten å stille seg ved døra for å være med.
Uansett hvem vi er eller hvilket humør vi er, så gir hunden kjærlighet tilbake. Den er en trofast venn til å dele vanskelige stunder med, like mye som den er der til å dele gode stunder med. Den er menneskets beste venn, så sant den blir behandlet godt. Eller som Henrik Wergeland har uttrykt det:
Jeg aldri mer vil hunden slå,
men vennlig klappe den,
dens hale til å logre få,
så vil den bli min venn.
– * –
TA 12.05.09
Mer velferd i kommunene
Hvorfor er det mer politisk korrekt å snakke om omorganisering internt i kommunene enn omorganisering av kommunene?
Min påstand er at dersom vi hadde organisert kommunesektoren med nye grenser, ville vi unngått noen av nedskjæringene i tjenestetilbudet. Nå omorganiserer vi intern i kommunene kontinuerlig og innbyggeren får på viktige områder dårligere tilbud.
Jeg er ikke opptatt av å nedlegge Siljan, men tvert i mot er jeg opptatt av å kunne yte mer velferd til de som bor i Siljan — også i framtiden. Som lokalpolitiker er jeg opptatt av hvordan vi løser dette lokalt. Som stortingskandidat er jeg opptatt av hvordan vi løser dette i Telemark og nasjonalt. En nødvendig velferdsreform i kombinasjon med kommunestrukturendringer vil frigjøre milliarder av kroner som kan brukes til tjenesteyting i den enkelte kommune istedenfor administrasjon av kommuner. Nærhet til en sykepleier eller omsorgsarbeider bør telle mer enn nærhet til ordfører eller rådmann.
Venstre vil ha en velferdsreform hvor flere helse- og omsorgstjenester, penger og fagfolk flyttes til en forsterket helse- og sosialtjeneste i kommunene. Da kan vi gi behandling, pleie og omsorg i folks nærmiljø, slik at vi får et bedre tilbud og økt verdighet både for pasienter og pårørende. Det vil også hindre at eldre og syke blir kasteballer mellom sykehus og kommunale sykehjem slik det skjer i dag.
Nærhet til brukerne gir også større mulighet til å aktivisere det frivillige hjelpeapparatet i samarbeid med det offentlige. I et liberalt velferdssamfunn er det samspillet mellom stat, kommuner, frivillige felleskap og den enkeltes ansvar for våre nærmeste som skaper trygghet og gode tjenestetilbud. Det vil gi mer lokal velferd og mer lokaldemokrati.
Det vil også gi grunnlag for flere interessante jobber og større stillingsbrøker i kommunene. Siden en stor del av offentlig ansatte i kommunesektoren er kvinner, vil det hjelpe flere kvinner til å få full stilling. Interessante heltidsjobber i et fagmiljø vil også være en faktor som inspirerer ungdommen til å flytte tilbake til hjemstedet når de er ferdig med utdannelsen.
I årene som kommer blir den store utfordringen hvordan vi skal klare å gi innbyggerne de velferdstilbud de har krav på. Vi må være i stand til å møte eldrebølgen, økende antall demente, større krav fra pasientene og nye medisinske muligheter som gjør at vi lever lenger på en god måte. For å få til det må vi bygge sterkere lokale fagmiljø spesielt innen helse, pleie, omsorg og sosial. Vi trenger også økonomiske ressurser for å videreutvikle og styrke disse tjenestetilbudene lokalt.
Som politiker synes jeg det er ansvarsløst å ikke ta kommunestrukturdebatten som en del av å løse fremtidens velferdsutfordringer. Vi kan heller ikke bare snakke om frivillig kommunesammenslåing slik vi har gjort siden 1960 tallet. Fordi det vil hindre en helt nødvendig nasjonal velferdsreform som skal gi mer velferd til innbyggerne. Stortinget må helt til slutt ha mulighet for et ris bak speilet hvis kommunene igjennom en lokal prosess og økonomiske gulrøtter selv ikke klarer å finne frem nye, rasjonelle strukturer som danner grunnlaget for en velferdsreform.
Hvorfor stikker jeg hodet i dette "vepsebolet" og tar denne debatten? Jo, fordi vissheten om at nasjonen Norge og alle kommuner står foran store velferdsoppgaver i fremtiden som vi må gjøre noen smarte grep for å være i stand til å løse. Vi vet at antall personer over 65 år vil øke med 65 prosent fram til 2040, antall 80-åringer vil fordobles og antall 90-åringer tidobles. Hver fjerde ungdom vil måtte velge helse- og omsorgsyrker hvis vi bare skal holde tritt med dagens omsorgsnivå.
Når vi så klart ser at vi ikke er i stand til å yte fremtidens velferdsoppgaver uten å gjøre noen strukturelle grep. Er det ikke da et politisk ansvar å sette dette på den politiske dagsorden? En velferds- og kommunestrukturreform tar det mange år å gjennomføre. Det er viktig å begynne prosessen før det er for sent og det virkelig går utover viktige velferdstilbud til befolkningen. Jeg påstår overhode ikke at jeg har de riktige svarene, men jeg er helt sikker på at jeg stiller et berettiget spørsmål i: er dagens kommunestruktur optimal for å løse fremtidens velferdsbehov?
Tonje Løwer Gurholt
– * –
TA 22.04.09
Dørene lukkes — det er vår
Våren er den beste tiden for svært mange. Vi er underernærte på sol, og kjenner at det gjør godt for både kropp og sjel når sola sender sine varme stråler. Naturen våkner til liv både i blomsterbed og på trær. Vi spar vekk de siste rester av snø på verandaen for å hjelpe våren frem. Vi går inn i en årstid som er etterlengtet og savnet. Men ikke av alle.
Jeg og flere hundre tusen andre nordmenn har nå bunkret opp medisiner. De første tablettene ble tatt i februar, og nå er opptrappingen i gang. Dobbel dose tabletter, kortisoninjeksjon, øyedråper, nesespray, inhalator og kunstig øyevæske er noe av det som er fast rituale nå. Ikke moro, og heller ikke et vakkert syn. Øynene er røde og hovne og snørra renner. Pusten er som en flodhest etter å ha gått opp en trapp. Brystkassa piper. Kroppen er trøtt og vil egentlig bare sove.
Dørene og vinduene lukkes. Helt febrilsk for ikke å få inn "frisk" luft. Fordi luften for en allergiker nå er alt annet enn frisk. Den er rett og slett gift for kroppen og gjør oss syke. Klesvasken kan ikke tørkes ute, og dyner kan ikke luftes. Putevar byttes hver kveld. Hårvask burde også gjøres hver kveld, men det setter forfengeligheten grenser for. Legge seg med fuktig nyvasket hår er greit, men da viser speilet morgenen etter et troll. Så da må jeg i så fall vaske det på nytt neste morgen. Nei, det blir for mye styr.
Det er sikkert et velment råd når de rundt meg synes jeg burde bo på hytta ved Møsvann noen uker. Ellers så sier de det rett og slett fordi jeg er håpløs å bo sammen med akkurat nå. Jeg burde kanskje ikke trekke min gode families omsorg i tvil, men jeg tror likevel at det er det siste argumentet som veier tyngst. Og jeg innrømmer det. Når bjørkepollen er på sitt mest aktive, er jeg ikke god for noen omgivelser. Allergi gjør en fysisk dårlig og psykisk i dårlig humør.
Jeg er en svært lite alternativ type. Det betyr at jeg nesten ikke har prøvd annen type behandling enn skolemedisin. Det vil si, jeg har tygd bjørkepollen i tablettform i flere år. Det funket ikke, og jeg sluttet med det. Når jeg hører om de som blir helt friske enten ved nålestikk eller annet som frigjør energibaner i kroppen, burde jeg selvfølgelig prøve ut det. Men hver vår tenker jeg at i år blir sikkert alt så mye bedre. Men det gjør jo ikke det. Så kanskje tiden snart er moden for å være litt alternativ?
Du som leser dette og ikke er allergisk, synes kanskje jeg virker tullete. Men fakta er at dette er hverdagen for flere hundre tusen nordmenn. Pollenallergi er en sykdom som setter mange helt ut av spill, og som gjør hverdagen til en plage. Det påvirker ikke bare den som er syk, men også omgivelsene rundt.
Våren varmer kropp og sjel, men gjør altså livet til en prøvelse for allergikere. Trøsten får være at blomsterbed og struttende bjørkeører er like vakre å se på gjennom vinduet. Dessuten varmer også solstrålene minsk like mye gjennom vindusglasset som på utsiden. Våren er nydelig, men bak lukkede dører.
Tonje Løwer Gurholt
– * –
TA 30.03.09
Jippi, jeg er student
Ungene synes jeg er sprø som frivillig setter meg på skolebenken igjen. Hver uke med forelesinger og lekser. Det er tydeligvis helt uforståelig for tenåringer at voksne vil utsette seg for slikt.
Mannen min synes nok det er fornuftig at jeg vil øke kompetansen min, men stiller berettigede spørsmål om jeg egentlig har tid. Det kan vel hende han ser tegn i huset på at jeg ikke har alt for mye tid til overs. Spesielt ikke i et stortingsvalgår. Til tross for dette, er jeg nå i full gang som deltids journaliststudent.
For når kan man slå seg på brystet å si at man har masse tid til overs? I en hektisk hverdag med jobb, familie og fritidsinteresser, vil det aldri passe å begynne med noe som krever ekstra innsats og tid. Men når man gjør det likevel, går det gjerne veldig bra. Man tilpasser seg rett og slett situasjonen. Ting som er lystbetont er det lettere å få tid til. Da føler man ikke engang stress, men tvert i mot gir det energi. Akkurat slik føler jeg det nå.
Det er rart og ha en hjernehalvdel som er politiker og den andre som er journaliststudent. Mye av det vi lærer, er ting jeg kjenner igjen fra å være politiker som forholder seg til media. Jeg må bare sørge for at den andre hjernehalvdelen tar over, slik at jeg leser pensum med utgangspunkt i at jeg skal være en journalist. Jeg må hente meg inn stadig vekk, fordi det ofte blir politikeren som leser. Og akkurat nå er pensumboka "Innsyn" som handler om akkurat det, om hvordan man kan kikke politikerne i kortene.
Vi lærer om etikk, juss og pressens samfunnsansvar. Jeg har merket at jeg allerede har begynt å lese TA på en litt annen måte. Nå reflekterer jeg over hvor avisens egne meninger kommer til uttrykk. Hva som er nyhetsreportasjer og kun skal inneholde fakta. Om hvordan TA bruker kilder, og hva som ligger til grunn for de gode oppslagene. Dessuten om kombinasjonen bilder og tekst.
Medias rolle i samfunnet er av stor betydning. Det er ikke tilfeldig at de kalles den fjerde statsmakt. Media skal være den lille manns forsvarer mot maktkonsentrasjoner. Og de skal bringe det skjulte frem i dagen. Media representerer svært viktige bidrag til samfunnsdebatten, slik at vi som borgere kan gjøre oss opp egen mening.
Men hvem er det som skal kontrollere at media? Blir noen utsatt for alvorlige overtramp av media, kan man klage de inn til pressens faglige utvalg (PFU). Men det mest relevante er at vi faktisk er vaktbikkjer alle sammen. Hvis du føler at avisen har gjort overtramp mot deg, har du full rett til å slå tilbake å komme på trykk med ditt eget syn.
Når det er sagt, tror jeg det ligger mange kloke vurderinger bak hvert oppslag. Jeg tror også det er mange oppslag som ikke kommer på trykk, nettopp fordi det er så strenge etiske regler man må forholde seg til. Faktisk er det mye større handlingsrom innenfor de juridiske reglene enn det er for de etiske reglene. I vanskelige saker, vil etiske regler i Vær Varsom-plakaten nesten alltid stramme inn handlingsrommet en lovlig juridisk regel gir.
Jeg tror ikke jeg blir journalist, til tross for dette journaliststudiet. Selv om jeg får stor interesse for den dynamikken og arbeid som legges ned i et mediehus. Men jeg tror jeg vil ha mye mer kunnskap om mediesamfunnet etter dette studiet. Det vil være nyttig uansett jobb og politisk verv. For i dagens informasjonssamfunn utsettes vi for et titalls tusener informasjonsinntrykk hver dag. Så den som vet hvordan man får frem sitt budskap i denne jungelen, besitter nyttig kompetanse.
Antagelig blir jeg også en mer kritisk avisleser av dette, og kanskje flinkere til å skrive kronikker. Men en mer aktiv husmor blir jeg ikke av denne kompetansehevingen. Der må jeg si meg enig med min mann.
Tonje Løwer Gurholt
– * –
TA 18.02.2009
«Skaff deg et liv»
"Skaff deg et liv", sier ungdommen når de synes vi voksne holder på med uvesentlige ting. Eller når andre ungdommer gjør noe de selv ikke er enig i. "Skaff deg et liv" har blitt et begrep som sier noe om ønske om hva som skal til for å ha det bra. Ønske om å fylle livet sitt med noe som betyr noe.
Det handler om å fylle hverdagen med vesentlige ting. Så lett, men så vanskelig. For hva er vesentlige ting for å få et godt liv for deg og meg? Antagelig helt forskjellig. Men alle har vi nok noen grunnverdier som må ligge i bunn for at vi kan si vi har det bra. Jeg vil tro at jobb, familie, helse og bosted er noen slike basisverdier. Men utover dette, når kan vi si vi har "skaffa oss et liv"?
Jeg har noen vesentlige verdier som er viktig for meg utover de helt basale behov. Det er blant annet å være politisk aktiv for Venstre. Dette faller tydeligvis ikke inn i den riktige kategorien hos ungdommen i huset. For når jeg bruker kveldene på å skrive innlegg eller gå på møter, kommer beskjeden: "skaff deg et liv a, mamma". Med det så menes nok at de synes jeg bruker tiden på uvesentlige ting.
Mange har det vanskelige. Men kanskje er det akkurat de som klarer å glede seg over de små hverdagslige ting, som flesteparten hopper over på veien i jakten på lykken. For lykken kan ikke bare – kanskje aller minst, måles i konkrete resultater.
Jeg hadde gleden av å høre på foredrag av professor i sosialmedisin, Per Fugeli. Et meget fascinerende foredrag om hvordan vi mennesker på best mulig måte kan holde oss fysisk friske ved å fylle hverdagen med for oss riktige ting. Og ting i denne sammenheng er ikke møbler eller andre materielle goder. Hans fag som er sosialmedisin, belyser nemlig sammenhengen mellom medisin og samfunn.
De fleste av oss er med på en velstandsutvikling, til tross for finanskrisen. Men økt velferd og økt lykke har ingen sammenheng. Det er helt andre faktorer som er viktige for at vi skal føle lykke. I følge Per Fugeli er det tre grunnpilarer: Verdighet, fellesskap og frihet.
Verdighet handler om å ha selvrespekt og troen på at akkurat jeg er verdt noe. Fellesskap handler om at individene må ha følelsen av å bety noe i et fellesskap. Og frihet er muligheten til å ta styring i eget liv. Samtidig sier Fugeli at det er viktig å være deltagere i de 7 flokkene som er: familien, barnehage/ skole/arbeid, nærmiljøet, landet, menneskeheten, naturen, gudene.
Disse tre grunnpilarer og de 7 flokkene, er Fugelis svar på hvordan sosialmedisin kan være et viktig bidrag til å føle oss friskere. Vel og merke hvis begrepene: rettferdighet, måtehold, mot, visdom og frihet er tilstede i alle flokkene.
Utforming av denne politikken er folkehelse. Derfor er folkehelsearbeid i kommunene svært viktig. Noen lokalpolitikere som nå tenkte litt på hva som gjøres i egen kommune av folkehelsepolitikk? Det gjorde jeg
Kanskje den mest effektive måten å redusere kostnadene til helseforetakene, er å forebygge at så mange er nødt til å benytte seg av det medisinske tilbudet? Sosialmedisin, forebygging og mye sterkere fokus på folkehelse i kommunene, vil redusere antallet pasienter og i tillegg bidra til at flere får et bedre liv.
Per Fugeli avsluttet sitt foredrag med følgende spørsmål: Hva er det beste helseråd du kan gi en person hvis du bare kan gi kun ett? Svaret var ikke at man skulle slutte å røyke eller begynne å trimme. Svaret var: "Leit etter ditt eget grunnstoff og være trofast mot det".
Konklusjonen min blir at dette handler om å gjøre endringer i livet sitt fordi man selv vil. Om å fylle livet sitt med det man selv ønsker. Og da er vi tilbake til start og til ungdommens begrep: "skaff deg et liv". Men medisinen og doseringen, vil være helt forskjellig fra person til person.
Tonje Løwer Gurholt
– * –
TA 05.01.2009
Postkort fra Vinje
Telemark er mulighetenes fylke nummer én. Det gjelder på mange områder, men nå tenker jeg på naturen. Jeg tilbringer sommeren i Bamble, hverdagene i Siljan og Grenland og vinterhelger i Vinje, som er noen gode eksempler på akkurat det.
Dette "postkortet" er fra min romjul og nyttårsfeiring på Gibøen ved Møsvann i Vinje kommune. Maken til idyll skal du lete lenge etter. På toppen av en varde 1100 m.o.h blir denne teksten til. For det å være midtpunktet i en så overveldende natur er sterkt. Jeg følte meg bitte liten, men samtidig så uendelig stor.
Ski terrenget ligger rett utenfor hytte døra. Det er et utrolig landskap. Akkurat slik et postkort fra vinter-telemark skal se ut. Jeg sa til meg selv at dette må jeg lagre. Ikke bare se det, eller bevare det som et fotografi. Men lagre det som en god opplevelse. Det tror jeg mange kan bli flinkere til. Hadde vi sett denne naturen på en ferie i utlandet, ville vi utomatisk blitt helt henrykt. Når vi opplever tilsvarene der vi bor eller på ferie i Telemark, er det nesten som en selvfølge. Det er viktig å nyte slike flotte øyeblikk, også i vår egen nærhet. Det er ingen selvfølge.
Til og med snøen var uvanlig vakker denne dagen. Rimet laget frostroser som de dyreste diamanter. Enten det var på trærne, i skiløypa eller over fjellene. Alt glitret som et diamantsmykke fra naturen.
Det var ikke bare fantastiske naturopplevelser som skulle prege denne ferien, men like mye sosial omgang med hyttenaboer og hunder. Lørdag i romjulen kom vi frem til ferdig oppvarmet hytte. En god hyttenabo hadde fyret opp slik at det skulle være behagelig for oss å komme frem. Forskjellen på å komme til en hytte i -10 og +20 kan faktisk ikke beskrives. Det må kjennes. Det var akkurat som noen ventet på oss og gledet seg til å få selskap.
Og selskap skal jeg si de fikk. Kvelden etter ankomst inviterte vi fire gode hyttenaboer, to fra Skien og to fra Moss på egenprodusert rakfisk fra Møsvann. I tillegg til fisk besto menyen av hjemmebakt brød, lefse, flatbrød, løk/rødbetsalat, Kviteseidsmør og sæter rømme. Mye godt ble også servert i glassene.
Selskap fikk også Era, vår Gordon setter. Her er hun om mulig enda mer dronning enn ellers. Ikke bare fordi området gir mulighet for mange flotte turer og mye god rypelukt. Men med fire hannhunder til naboer, både engelsk settere og pointere, er det hun som er det store trekkplasteret. Kjapp, Frekk, Macken og Ro konkurrerer om hennes gunst. Og hun nyter det.
Vi bør være flinkere til å stoppe opp og ikke bare se naturen, men nyte og oppleve. Det blir så fort slik at det vi omgir oss med i hverdagen blir grått fordi vi ser det hver dag. Jeg er helt sikker på at alle omgir seg med noen naturperler rett utenfor vinduet. Kanskje bare en bitte liten detalj, men viktig nok. Vær bevisst og ta vare på det. Og hvis dette også kunne overføres til å gjelde hvordan vi tar vare på menneskene rundt oss. Ja, da ville verden bli et fredelig og vakkert sted og en fin måte å starte ett nytt år på.
Godt nytt år!