Ja til lokalt selvstyre
Av Thor Geir Harestad
(Stavanger Aftenblad, 05.12.08)
Det finnes ingen fasit på korrekt eller god kommunestørrelse. Men det bør være åpenbart for enhver at demokratiet vil tape når kommuneenheten vokser. Et demokrati er levende når det er desentralt – med kort avstand fra folk til folkevalgte. Når makt og myndighet sentraliseres er det ensbetydende med større og færre hender, og en slankere kommunestruktur. Det lokale engasjement vil da tappes for energi; nærheten fjernes og styringen kommer på distanse. Det politiske Stavanger er et godt eksempel på en slik sentralisering og erobringstanke. Alternativet er troen på de mindre enheter – samsvarende med mangfold, lokaldemokrati og en desentralisert forvaltning. Perspektivet sett nedenfra: «Den som har skoen på, vet best hvor skoen trykker». Slik sett står partene «by og land» langt fra hverandre.
Diskusjonen om ny kommunereform og kommunestruktur pågår. Aftenbladets sjefredaktør Tom Hetland har nylig i en kommentar (14.11.08) etterlyst utfordringene når fusjonistene vil ha storkommune på Nordjæren. Hvis svaret er storkommune – hva er da spørsmålene?
Dette er en god start på diskusjonen, og den kan fortsette slik: Hvilke problemer eller utfordringer har Stavanger? Fortell oss hvilken politikk som skal bli bedre i Sandnes, Sola og Randaberg hvis Stavanger innlemmer og overtar styringen! Hva vil Stavanger konkret gjøre i Randaberg? Skattepenger fra nabokommunene inn i konserthuset og naboens jordbruk blir til byggeland. Stavanger trenger visstnok flere penger; er ikke da dette mangel på å sette «tæring etter næring»? Vanligvis har man et visst ansvar for sine handlinger. Stavanger bør også svare på om man bør få et samlet «storfylke Vestlandet» med hovedstaden godt plassert i Bergen. Det kan av og til være lurt å bruke naboens øyne når man ser seg rundt.
Stavangers naboer hjelpe gjerne til med å holde øynene åpne:
Det betyr at «vi omkring» selv raskt melder fra når vi ikke makter våre oppgaver. Vi skal si fra når vår politiske substans er tappet for ressurser. Dette skal vi først av alt svare på når staten kommer med nye oppgaver. Nå sier vi sedvanlig ja til interkommunalt samarbeid – endog med ambisjonen åpne dører som sikrer og forsterker demokratiet. Vi har en lang og god tradisjon i Randaberg når vi forteller om våre fortrinn på eksempelvis jordbruk og nærmat, friluft og rekreasjon, arbeidsplasser og et engasjert sivilsamfunn. Randaberg er nemlig svært godt på høyde med seg selv – en passelig stor og robust kommune som kan beskikke sitt bo. Stavanger Venstres Per A. Thorbjørnsen har sagt det treffende på vegne av oss alle: «Det grønne arealet, enten det er landbruksarealer eller friområder, er helt avgjørende i et folkehelseperspektiv».
En statlig tvangsfusjon vil bety sentralisering og er forrakt for nærhetsprisippet – den lokale identitet trues. Det minner om EU-strategien hvor man styrker «noe og noen» – som regel på bekostning av nadre og annet – ved hjelp av innlemmelse og erobring.
Hvis «stordrift» er svaret, må man spørre hvem som skal betale for den planlagte rasjonaliseringen. Hvis også «mindre byråkrati» er svaret, må vi videre spørre hvor oppsigelsene skal skje. Slik kunne vi fortsette.
La oss heller holde på konkurransen og premiere de kommunene som holder høyest nivå på de ulike velferdstjenestene. En godt etablert kommunestruktur har til nå ikke vært til hinder for verken regionens utdanning, kompetanse, energi, næring eller matproduksjon.
Utfordringen for den politiske debatt er at stavangerpolitikken kommer ut av de lukkede rom, åpner sin agenda og begrunner sine standpunkt.
Forøvrig mener jeg at rådhuset bør ligge i Hommersåk.