-Vi er selvfølgelig klar over at regjeringen har flertall i Stortinget, men vi har hatt en veldig spesiell høst. Usikkerheten har vært stor. Det har åpenbart vært viktig for mange å fremføre argumenter som de mener Regjeringen ikke har tatt hensyn til. Og da mener jeg at statsministeren skal ha respekt for sitt parlament — og Regjeringen går fortsatt ut fra parlamentet, og ikke fra Youngstorget eller andre steder — og at han respekterer at det er en ren behandling som pågår i Stortinget, og ikke konkluderer før Stortinget har bestemt seg for hva budsjettet blir. Det er dét dette handler om, og statsministeren har fortsatt mulighet til å ta seg inn på en god måte. Det er mulig å lande selv om svevet ikke alltid er like pent!, hevdet Sponheim
Raust lederskap
Sponheim viste også til at regjeringene i landene rundt oss har hatt en helt annen og mer ydmyk holdning til den finanskrisen vi nå ser. —I landene rund oss ser vi hvordan politikken har skiftet veldig, velgernes og borgernes syn på hva som er viktig, har skiftet veldig, og vi ser hvordan lederskapet i ulike land har tatt betydelige grep, jeg vil si mange med et betydelig raust lederskap, der parlamentene og ulike aktører involveres i å finne samlende løsninger på en krise som landene står oppe i. Jeg tror det er grunnlag for å si at det er nok ikke alle oss i dette huset, og kanskje ikke utenfor dette huset heller, som føler at man har vært en del av den samme dialogen for å finne samlende løsninger for å håndtere krisen. Til tider har opposisjonen i sine forslag til hvordan krisen skal møtes, til dels forslag som statsministerens partifeller i utlandet tar i bruk, blitt møtt med polemikk på grensen til det smålige, sa Sponheim
Aha-opplevelse
-Jeg må si at jeg fikk meg en liten aha-opplevelse da jeg så at statsministeren i forrige uke ble sitert på følgende: «Vårt forslag til statsbudsjett vil bli vedtatt i Stortinget, så å si uforandret» — før alle budsjetter var kommet fram, alternative budsjetter, alle forslag, mens borgere, bedrifter, organisasjoner gikk ut og inn av dette huset for å framføre argumenter i demokratiets navn. Jeg vet at vi er i mindretall, det er ingen tvil om det, men det er noe med å være del av et demokrati der en føler at også mindretallets argumenter blir hørt, og særlig i en sånn situasjon. Det kunne være fristende å omskrive et velkjent sitat og si: "En statsminister som gjør sitt parlament lite, kan ikke vente seg noe stort", mente Sponheim.
Solskinnsregjering
-Statsministeren har så langt regjert i en periode med solskinn over norsk økonomi i de tre første årene av hans regjeringstid. Men nå har uværet kommet. I solskinnsperioden har han kunnet ta bedrifter og arbeidsplasser for gitt. De har kommet dansende på en fjøl uten at noen har løftet en finger. Det er heller ikke situasjonen lenger, sa Sponheim som etterlyste en annen type tankegang: – Arbeidsplasser og arbeidstakere er avhengige av bedrifter og arbeidsgivere. Og da blir det viktig å ha en politikk som gjør at de som nå møter uværet, er villig til å stå på ekstra for å ta vare på jobbene. Da snakker jeg ikke bare om materielle regler, nå trenger folk som virkelig står på for å unngå å si opp så mange som de kanskje kunne være fristet til, anerkjennelse for den jobben de gjør, og det trengs en politikk som gjør at det er attraktivt å være eier og sågar bruke av egenkapital for å ta vare på folk i en tid som dette. Det er det dette handler om, ikke skattelette til lønnsinntekter, men rett og slett gjøre det mulig for bedriftseiere å stå på ekstra i disse dager, hevdet Sponheim
Jobb nr 3 og 4
Venstre er enig med Regjeringen i at jobb nummer én og to er å ha en finanspolitikk som underbygger pengepolitikken, som gjør at renta kan bli lavest mulig. Det stimulerer økonomien over hele bredden, og der gjelder det å ha is i magen ganske lenge, for å la det virke. —Deretter skiller Venstre og Regjeringen lag, fordi jobbene nr. 3 og 4 etter Venstres syn er å stelle pent med bedriftene og dermed bedriftenes eiere, slik at de i vanskelige tider blir stimulert til å gjøre maksimalt for å ta vare på arbeidsplassene i Norge, og ikke bruker denne anledningen, som helt sikkert mange kommer til å ha, til å nedbemanne raskere, som de ellers kanskje burde ha gjort, eller flytte ut av landet, som kanskje kalkylene tilsier. Forstår ikke statsministeren dette, spurte Sponheim.