Kultur — et offentlig eller privat ansvar?

Tørken i kommunenes kulturbudsjetter har i de siste årene utløst en forsterket privat sponsorinnsats. Norske bedrifter støtter kulturlivet med 544 millioner kroner. Idretten sponses fire ganger så mye.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 16 år siden.**


Det offentlige har tatt som en selvfølge at kulturbevisste bedrifter dekker opp for manglende offentlige kulturkroner. Offentlige kulturbudsjetter er i mange tilfeller avhengig av bred privat sponsorstøtte, ja til og med basert på den.

I scenekunstmeldingen heter det eksempelvis:
«Kultur- og kirkedepartementet mener det bør være et klart mål at institusjonene øker sine egeninntekter. Alle tilskuddsmottakere bør utnytte sitt egeninntektspotensial og må aktivt arbeide for å utvikle sine inntektskilder, herunder sponsorinntekter». Samtidig presiserer departementet at «bortfall av et privat bidrag ikke vil medføre at det offentlige bidraget blir økt».

Finanskrisen er i ferd med å utløse en kulturkrise. Allerede nå varsler halvparten av bedrifter som for et halvt år kunne tenke seg å sponse kulturen, at de vil tenke seg om en gang til eller har allerede slått fra seg tankene om fremtidig sponsing.
Dermed blir kultur som er basert på sponsormidler den mest utsatte. Selvsagt er kultursponsing konjunkturavhengig. Sponsorinnsats blir med dette uforutsigbart og lite pålitelig.

Kultur handler om tradisjon, innovasjon og kontinuitet. Kulturlivet sier ja takk til at private bedrifter tar samfunnsansvar også gjennom en finanskrise, men etterlyser samtidig at kommunene, fylkene og staten gjør det samme.

Franziska Wika
Musiker

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 16 år siden.**