Konsekvensene av stråling fra en rekke kilder som mobiltelefoner, mobilmaster og trådløse nettverk har fått for lite oppmerksomhet i politikken. Dette gjelder lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Flere og flere står nå frem og forteller de opplever ubehag eller er blitt syke som følge av eksponering av slik stråling. Mange opplever at de blir latterliggjort i møtet med offentligheten når de står fram med sine erfaringer — og at de ikke blir tatt på alvor i helsevesenet.
Økende stråling
Stadig flere mennesker blir eksponert for stadig flere strålekilder — og over stadig lengre tid. Barn og unge er mer utsatt enn tidligere gjennom bruk av mobiltelefon og bruk av trådløse nett i barnehager og skoler. Flere kommuner har uttrykt bekymring for dette. Det er det gode grunner til, ettersom barn og unge er mest sårbare ovenfor langtidsvirkninger.
Utviklingen innen trådløs kommunikasjon går i et forrykende tempo. For bare 10-15 år siden var mobiltelefonen på vei inn for fullt — i dag er den for alle praktiske formål allemannseie. Trådløse nettverk hadde vi knapt hørt om bare for få år siden. I dag er dette svært utbredt. Trådløs kommunikasjon integreres dessuten mer og mer i andre produkter — som i for eksempel leker.
Venstre er et teknologioptimistisk parti. Det betyr at vi ønsker å ta i bruk teknologi i miljøets og samfunnets tjeneste. Det ønsker vi også på dette området – men vi ønsker samtidig en bevisst politikk omkring stråling basert på føre-var prinsippet fordi det er usikkerhet knyttet til effektene.
Jeg vil trekke fram et eksempel som sikkert de fleste kjenner. Asbest ble i sin tid hyllet som et vidundermateriale på grunn av sine egenskaper. Man tok materialet mer og mer i bruk, selv om det siden midten av 1900-tallet var kjent at materialet forårsaket helseproblemer. Interessene knyttet til asbest var så sterke at kritikerne ikke ble lyttet til. Det gikk greit en stund — helt til folk ble alvorlig kreftsyke – noen ganger helt opp til 20 år etter eksponering. Selv om helseproblemene knyttet til asbest var tidlig kjent, ble ikke asbest forbudt før på midten av 80-tallet.
I dag er det totalforbud mot asbest. Det er bred enighet om at det er bra. Dette eksempelet illustrerer at det kan gå riktig galt når interessene blir så tunge knyttet til et produkt eller en teknologi at kritikerne overses.
Det er store fordeler ved bruk av trådløs kommunikasjon – og dette er en gigantindustri. Men vi ser nå konturene av det som mange mener er helseproblemer knyttet til dette — derfor trengs en bevisst politikk — og ikke en tilnærming basert på at man lar tvilen komme næringsinteressene til gode.
Vitenskapelig usikkerhet
Forskningen innen denne typen stråling er ikke entydig. Noe forskning avviser at slik stråling kan ha helsemessige konsekvenser — mens annen forskning mener det er usikkert eller sogar konkluderer med at helseskade kan forekomme eller forekommer. Det er altså betydelig usikkerhet i forskningen knyttet til de helsemessige konsekvensene ved denne typen stråling. Mange mener forskingsgrunnlaget ikke er tilstrekkelig til å kunne trekke noen klare konklusjoner i disse spørsmålene.
Det er nettopp når denne typen usikkerhet opptrer på et område at føre-var prinsippet har sin betydning.
Flere hevder også at forskningen på dette området er så dominert av tunge næringsinteresser at forskere som sitter på kunnskaper om skadevirkninger av stråling tier for å ikke komme i miskreditt.
Grenseverdiene utgått på dato
Jeg har ved gjentatte anledninger tatt problemstillingene knyttet til stråling opp med den forrige helseministeren, og etterlyst en føre-var tilnærming i håndteringen av disse spørsmålene. I svarene ble den vitenskapelige usikkerheten knyttet til helseeffektene ved denne typen stråling bekreftet — men det ble samtidig avvist at det er behov for ytterligere tiltak gjennom en føre-var tilnærming.
Statsråden viste blant annet til grenseverdiene som er satt av verdens helseorganisasjon. Flere hevder at disse grenseverdiene er tungt påvirket av sterke nærings- og forsvarsinteresser. Dette ble belyst i NRK Brennpunkt for en tid tilbake.
EU-parlamentet vedtok nylig at grenseverdiene for radiofrekvent stråling er utgått på dato. Grenseverdiene skal opp til ny vurdering og senkes. Flere land i Europa har innført strengere grenseverdier enn de som er etablert gjennom verdens helseorganisasjon. Det europeiske miljøbyrådet har anbefalt å bruke føre-var prinsippet i forbindelse med stråling fra blant annet mobilmaster, og viser til at dette prinsippet er en viktig del av EUs miljøpolitikk.
Det er vanskelig å forstå hvordan Norge som skal være et foregangsland i miljøpolitikken ikke er blant de som leder an når det gjelder grensesetting på dette området basert nettopp på føre-var prinsippet.
Ulike aktører peker også på at de retningslinjene som er etablert, primært er laget for å beskytte folk mot at vev blir varmet opp av stråling når man eksponeres over kort tid. Men hva med andre type effekter? Flere viser til forskning som peker på at stråling kan fremkalle en rekke andre reaksjoner i kroppen — det skal være påvist reaksjoner i kroppens celler og på DNA-nivå som følge av eksponering fra stråling.
Det pekes også på at dataene som har dannet grunnlaget for grenseverdiene ikke er tilstrekkelige for å sette grenseverdier for eksponering over lang tid — noe som ofte er tilfelle.
Bekymringen for at folks helse ikke er ivaretatt gjennom den politikken som er etablert har fått mange til å ta kontakt med myndighetene for å få mobilmaster og andre strålekilder fjernet fra skoler, barnehager, nærmiljø eller arbeidsplassen.
Vil ha kjøreregler
Få meter fra landets største barnehage, Bekketunet barnehage i Stavanger, er det satt opp en mobilmast på et kommunalt bygg. I dag er det ofte en mer omstendelig prosess knyttet til å bytte ut et vindu enn å sette opp en mobilmast. Det burde være et minimum at det ble meldt inn til kommunen hvor mastene settes opp og jeg mener også det burde lages kjøreregler som gjør at en styrer unna å sette opp disse mastene i tilknytning til barnehager og skolebygg. Venstrefolk har lokalt tatt til orde for en slik ordning i flere kommuner.
I møte med forvaltningen opplever mange at det ikke er noen reell klageinstans for saker som omhandler denne typen stråling dersom man ikke har fått gjennomslag for sitt syn hos Statens Strålevern. Den ordningen vi har i Norge med behandling av saker i to instanser er viktig. På dette området peker mange på at det synes som om denne ordningen ikke er reell.
I enkelte kommuner blir bekymringene tatt på alvor. Jeg vil vise til at det blant annet i Oslo kommune er besluttet å si opp alle leieavtaler for mobilmaster plassert på byggene til Undervisningsbygg med utgangspunkt i føre-var prinsippet. Det kunne vært interessant å få helseministerens vurdering av denne beslutningen.
Foreningen for de el-følsomme — FELFO har hatt en stor økning i antallet medlemmer med bakgrunn i deres arbeid med disse problemstillingene generelt og i flere konkrete saker — det er åpenbart at mange føler seg berørt av dette temaet
Økt interesse for stråling
Jeg vil berømme FELFO for innsatsen og også peke på at Norges miljøvernforbund har gjort et betydelig arbeid for å sette denne saken på dagsorden. Jeg håper at dagens interpellasjonsdebatt kan være et bidrag til økt oppmerksomhet denne problemstillingen. Jeg har også fått merke at det er stor og økende interesse for spørsmål knyttet til stråling.
Jeg har mottatt et stort antall brev og epost fra folk som er bekymret ikke minst foreldre som føler usikkerhet knyttet til den påvirkning deres barn blir utsatt for i barnehager og på skoler. Mange forteller også om erfaringer fra arbeidsplasser hvor ansatte har følt ubehag og som har merket forbedring etter at strålekilder er flyttet.
Jeg ønsker ikke å bidra til økt usikkerhet og frykt. Det tror jeg derimot kan bli resultatet om folk føler at myndighetene lokalt og sentralt ikke tar på alvor deres spørsmål og bekymringer. Dette er bakgrunnen for at jeg har bedt helseministeren svare på hva som er regjeringens politikk på dette området og hvilke tiltak regjeringen vil iverksette i en føre-var tilnærming til disse spørsmålene.