Det startet med en lokal diskusjon om framtidig bruk av hermetikklaboratoriet og det endte med en regional diskusjon om kommunesammenslåing.
Diskusjonen har gått i noen uker, men den har dessverre fulgt vanlig prosedyre: Aktørene hopper ned i skyttergravene og skyter på hverandre med politisk løskrutt. Den følger skyttergravtaktikkens dynamikk som er det uvisse, det utmattende, det meningsløse, det årelange. Til slutt må noen komme utenfra og fortelle at kampene er over. At det er kommet til en slutt, en løsning. I kampen om framtidens kommunegrenser mener jeg at Venstre har løsningen.
Det er all grunn til å ha forståelse for at ideen om felles rådhus på Forus ikke akkurat møtte entusiasme i Sandnes, Sola eller Randaberg. Jeg begriper at det er provoserende at det kommer forslag fra Stavanger på hvor et framtidig rådhus skal ligge. Det må selvsagt ligge en forpliktende vilje fra kommunene til sammenslåing, før en er i nærheten av å avgjøre hvor rådhuset skal ligge. Dessuten vil jeg hevde at Forus-alternativet er dødfødt, også i et sentrum- og byutviklingsperspektiv.
Hvis kommunesammenslåing er svaret, hva er da spørsmålet? Dette er et retorisk poeng som flere har benyttet seg av de siste ukene. Men det er ikke vanskelig å stille de rette spørsmålene. Spørsmålene står egentlig i kø, men det viktigste er dette: Er det en bærekraftig utvikling arealmessig, økonomisk, lokaldemokratisk og sosialt å opprettholde kunstige kommunegrenser på Nord-Jæren for enhver pris? Jeg er rimelig sikker på at i dag er svaret nei og at kommunesammenslåing dermed er konsekvensen. Stavanger bystyre vedtok i desember i fjor følgende: «Kommunene på Nord-Jæren utgjør et felles bo-, arbeids- og servicemarked. Mange kommunale tjenester løses i dag i interkommunale selskaper. Bystyret ønsker en utredning av fordeler og ulemper ved en eventuell kommunesammenslåing hva gjelder inntekter og kostnader, og en vurdering av demokratiaspektet.» Saken kommer til politisk oppfølging med det første i Stavanger kommune. En slik utredning skal selvsagt ikke være et rent bestillingsverk, men en uavhengig utredning i et folkeopplysningsperspektiv og med basis i eventuelle videre beslutningsprosesser.
Det har også igjennom årenes løp vært tatt ulike initiativ. Tidligere statsråd Kjell Opseth (Jagland-regjeringen) ble sendt til vårt distrikt med lommene fulle av utredningspenger for å finne ut av ulemper og fordeler med at kommunene slo seg sammen. Han kom ingen vei på Nord-Jæren. Det var ikke nærheten av et ønske om å bruke sentrale kroner i vårt distrikt til dette formålet. Statsråd Erna Solberg (Bondevik-regjeringen II) gjorde også iherdige forsøk på å fokusere på behovet for kommunesammenslåinger. Det arbeidet ble torpedert av Stoltenberg II-regjeringen, som svarte med å igangsette arbeidet med regionsreformen. En reform som skulle dele Norge inn i et uvisst antall regioner som skulle overta oppgaver som staten hadde ansvar for. Det endte opp med tidenes politiske mageplask da det ble kjent tidligere i høst at det reformen hadde endt opp med var å opprettholde alle fylkene, men nå med tilleggsansvar for en og annen riksvei.
Det må tenkes nytt om kommunestruktur i nasjonal sammenheng i sin alminnelighet, på Nord-Jæren i særdeleshet. En ny tid har innhentet kommunene på Nord-Jæren. Det er på tide å tenke radikalt nytt.
Det har de gjort i Danmark. I fjor reduserte danskene antall kommuner fra 270 til 98. Det var en prosess som gikk både raskt og stort sett smertefritt. I Norge har vi 431 kommuner. Vi har så mange som 162 kommuner med færre enn 3000 innbyggere, mens 26 kommuner har mindre enn 1000 innbyggere — færre enn i enkelte borettslag i hovedstaden. Bare en bydel i Stavanger kunne rommet fem, seks kommuner med egen ordfører, rådmann og rådhus hvis vi hadde lagt til grunn gjennomsnittlig størrelse av dagens kommuner.
Venstre skal i forbindelse med landsmøte i Stavanger til våren drøfte ulike modeller for kommunestruktur. Et av forslagene er å gjøre som nettopp i Danmark, der man fastsatte hvor mange kommuner det skulle være, og lot lokaldemokratiet avgjøre strukturen. Venstre-leder Lars Sponheim har uttalt at antallet ikke er avgjort, men at forslag ned mot 160 kommuner, som andre partier har tatt til orde for, blir for drastisk. Her ligger det åpenbart en mulig løsning: Stortinget setter et måltall for antall kommuner og kommunene samarbeider om hvem som skal slå seg sammen med hvem innen naturlige geografiske områder.
Det er en debatt som kommunene på Nord-Jæren burde kommet i forkjøpet. Her ligger forholdene til rette som knapt noen andre steder i landet. Vi samarbeider om det meste: energi, vann og kloakk, renovasjon, strategisk næringsutvikling, næringstomter, kino, brannvesen, festivaler, kulturhovedstad, kultur, revisjon, bygging av regionale idrettsanlegg, bybaneutredning og så videre. Men i stedet for å samle ansvar og oppgaver til et kommunestyre, har vi fragmentert ansvaret og oppgavene til utallige selskaper. Fortsetter denne utviklingen blir lokaldemokratiet, slik vi kjenner det, satt på alvorlig prøve. Vi tåler knapt et interkommunalt selskap til. Vi er ved veis ende med interkommunaliseringen.
Men for Venstre i Stavanger er det et argument og et ord som er avgjørende: Arealpolitikken. Det er ikke bærekraftig at Stavanger kommune har areal som et knapphetsgode, mens nabokommunen fråtser i areal. Det skaper på sikt en ubalanse av befolknings- og alderssammensetning i kommunene som vil skape en destruktiv dynamisk utvikling på sikt i begge kommuner.
Det grønne arealet, enten det er landbruksområder eller friområder er et gode som er helt avgjørende i et folkehelseperspektiv. Den utbygde byen, som primært består av betong, glass, veier og massive bygg gir dårligere helse og nedsatt levealder. Vi må aldri nedvurdere betydningen av de grønne arealene. Stavanger lever ikke langt unna smertegrensen i dag. Vi kan ikke ofre nye store områder på Tasta, Sunde, Ullandhaug og Forus.
Det er fristende å omskrive den kommende amerikanske presidentens slagord en tanke og tilpasse det kommunestrukturdebatten på Nord-Jæren: «Vi trenger forandring. Vi kan starte nå.» Vi må komme oss opp av skyttergravene, før noen drar oss opp med makt. Vi kan vise oss modige og framtidsrettet nå.
Denne kommentaren har også stått på trykk i Roagalands Avis, her >>