Kommunereform
Ad "kommunereform": Innspill fra Randaberg Venstre.
Kommunen har høy status i norsk politikk — av minst to grunner. Myndigheten i form av lokalt selvstyre på geografi og økonomi er nedfelt i formannskapslovene fra 1837. Og ikke minst har kommunen i førstelinjetjenesten ansvar for velferd på ca 50 % av samfunnets samlede tjenesteproduksjon. Utgangspunktet for enhver statlig reform bør til enhver tid være gjeldende struktur. En strukturreform kan fort bli et norgeskart som tegnes ovenfra.
Venstre har som liberalt parti gjennom historien stått for en profil med særlig fokus på demokratisering og desentralisering. Det betyr at viktige sider ved samfunnet bygges nedenfra. Denne frihetsideologien bør vi være gode på — særlig fordi den fokuserer nærhet, identitet og medbestemmelse. Det motsatte er fjerndemokrati, mangel på tilhørighet og distanse fra beslutningsarenaene. Nærhet utløser mer energi og engasjement hos folk flest fordi individet opplever å spille en mer betydningsfull rolle. Det folkelige engasjement tømmes fort for energi når den kommunale enheten blir stor.
En kommunereform bør i utgangspunktet være substansiell eller politisk begrunnet. Dernest bør diskusjonen ha et rekkefølgekrav. Da må først staten bestemme seg for hvilke oppgaver som skal delegeres nedover til kommunenivået. Så må den enkelte kommune ta et oppgjør med seg selv, en diskusjon på hvilke oppgaver man makter og hvilke ikke. Og til slutt må den enkelte kommune fortelle hva man er gode nok til å klare og hvor man eventuelt trenger hjelp i form av samarbeid. Noen kommuner vil sikkert ønske fusjon fordi man kommer til kort.
Det er uheldig med en diskusjon som tar utgangspunkt i et såkalt ønsket antall kommuner, bruk av betegnelser som "robuste" kommuner og "innestengte" kommuner. Denne profilen som programkomiteen til dels gir uttrykk for er en bedriftsøkonomisk tenkemåte og en politikk som ender opp med tallmagi og statlig tvang.
Rogaland er et godt eksempel. Stavanger, Egersund og Haugesund er bykommuner som gjerne vil vokse utover sine grenser og fusjonere med sine nære landkommuner. Motivene er åpenbare: Eksempelvis Stavanger klarer ikke "beskikke sitt bo" når de vil ha andre kommuners skattepenger til større kulturprosjekter, og når de vil ha andres landskap for å bygge boliger og næringsliv som inneholder skatt. Undersøkelser viser at naboene til de større bykommunene ikke ønsker en slik utvikling. Politisk frykter man for at mangfoldet vil forvitre og makt blir sentralisert. Venstre bør beholde: troen på småskala som holder demokratiet mest mulig levende og fokus på kulturlandskap som jordbruk og friområder. Dette er i samsvar med sentrale formuleringer i prinsipprogrammet (2007): "frihet fra tvang", "liberalismen er raus", "toleranse og respekt", "politisk makt skal komme nedenfra", "makt skal spres og balanseres", "staten har et spesielt ansvar for å verne om mindretallets rettigheter", "tillit og tro på menneskets skaperkraft", "demokrati og frihet kan aldri tas som en selvfølge, men må kjempes for på nytt og på nytt".
Et betimelig spørsmål er dette: Hva vil Stavanger i eksempelvis Sola og Randaberg? Svarene er gitt (se ovenfor) og taperne blir fort synlige: borgerens økende avstand til beslutningene, et synkende folkelig engasjement når man er på distanse fra ressurstilgangen, nedbygging av kulturlandskapet. En vinnerprofil kan være denne: la kommunene få bestemme lokalt skattøre og la den enkelte kommune få beholde vetoretten i spørsmålet om kommunefusjon.
Randaberg, oktober 2008, Thor Geir Harestad, K-representant for Venstre.