Ofte gis det med den ene handa og tas med den andre. Hvordan er det mulig å tolke et statsbudsjett så ulikt som posisjon og opposisjon gjør? Det er de samme tall og budsjettposter vi snakker om, men med et helt ulikt praktisk resultat. Dette er politisk tallmagi på et høyt nivå, og det skjer uansett hvilke partier som er i regjering eller opposisjon.
Vi har bevilget veldig mye mer til kommunene enn noen andre før oss, sier regjeringen og smiler fra øre til øre. Og det er sant, de har sine ord i behold hvis vi tenker antall kroner. Men for mange kommuner er ikke de økte inntektene engang nok til å dekke de økte utgiftene som kommunene har hatt. Det vil si at den rekordstore økningen i inntekter er for mange ikke vekst, men en reell nedgang som gjør at kommuner kanskje må redusere sitt tilbud.
Det er slik med et kommunebudsjett som det er med vårt private budsjett det økonomiske handlingsrommet er et resultat av hvilke inntekter vi har minus våre utgifter. Dersom utgiftene øker, vil handlingsrommet bli mindre dersom ikke inntektene øker i samme takt. Det hjelper lite å få øremerkede økte midler til barnehageutbygging, dersom det er flere sykehjemsplasser kommunen trenger. Derfor er økningen i de frie midlene avgjørende for om en kommune kan løse lokale oppgaver. Dette er lokalpolitikerens ansvar ikke stortingets ansvar. Det som i år er trist er at godt gjemt i de økte frie midlene i årets statsbudsjett, ligger det store summer som allerede er bundet opp fordi de fjor var øremerkede midler.
Burde ikke det å levere politikk, være det samme som å levere resultater som innbyggerne skjønner og ser resultater av?
Årets debatt om statsbudsjettet synes jeg har vært preget av at alt for mange politikere skal være flinke på tall. Både posisjon og opposisjon. Dagens regjering argumenterer med hvor mye mer de gir til gode formål nå enn det Bondevik 2 regjeringen gjorde. Og unnskyld meg, det skulle vel bare mangle at man ikke gir mer til gode tiltak når man har 166 milliarder mer inntekter på skatt og avgifter, samt mulighet til å bruke 34 milliarder mer av oljefondet siden forrige regjering.
Er Statsbudsjettdebatter og valgkampdebatter en forestilling om hvem som kan briljere med best og flest tall? Hvem som kan huske hvor mye penger de andre partiene prioritert i forhold til hva de prioriterer selv? Jeg tror velgerne vil ha resultater og ikke oppramsing av tallkolonner. Da må politikerne måles på handlekraften, ikke hvor stort beløp man kan si går til gode formål.
Velgerne vil vite forskjellen på løfter og målsettinger lang inn i framtiden. Det de aller minst vil ha er politikere som høres ut som kalkulatorer.
Rita Sletner
Eidsberg Venstre