I første halvdel av 1800-tallet var “liberalisme” en relativt entydig politisk ideologi, det var et system av ideer og livssyn som preget en bestemt samfunnsgruppe, et helhetssyn som begrunnet politiske handlinger. I dag hevder så radikalt forskjellige partier som Venstre og Fremskrittspartiet at de bygger på og viderefører liberalismen. Hvordan er det mulig ? Et foreløpig svar kan være å si at Venstre er et liberalt og sosialliberalt parti , mens Frp. står for et økonomisk-liberalistisk syn. For å forstå dette skille må vi se litt på den politiske idehistorie.
Liberalisme er en politisk ideologi som har frihet både som mål og middel. I begynnelsen var dette frihetsbegrepet negativt, vekten ble lagt på frihet fra ytre tvang, frihet fra den sterke stat,politisk enevelde og økonomisk merkantilisme. Det fremstormende borgerskap krevde demokratiske rettigheter, et representativt system og økonomisk frihet fra statsreguleringer.Individets betydning ble sterkt understreket, og Adam Smith hadde en optimistisk tro på at summen av alles egeninteresse ville føre til fremgang for alle. Denne liberalisme var en viktig frihetsideologi som bante vei for et bedre og mer rettferdig samfunn.
Utover på 1800-tallet ble det imidlertid klart for mange liberale at friheten bare ble en frihet for overklassen, de rike og ressursrike , og at de svake- arbeiderne – ble tapere i industrialiseringens konkurransesamfunn. Spørsmålet for mange ble : Frihet for hvem ? Hvis man virkelig mente at individets frihet var så vesentlig , burde vel også de dårligst stilte gis mulighet til å nyte godt av den lovpriste frihet.Den amerikanske president Abraham Lincoln skal ha illustrert dette slik : En gjeter redder et flyktende lam fra ulven. Lammet takker gjeteren for å ha reddet friheten, mens ulven forbanner den samme gjeter for å ha ødelagt dens frihet. Frihet betyr ikke det samme for den sterke og den svake, ulvens frihet betyr lammets død!
Noen av de liberale holdt fast på det negative frihetsbegrep, individets frihet til å skape sin egen lykke var ukrenkelig, statens makt skulle være minimal, bare en ” nattvekterstat “. Den mest ytterliggående form for et slikt syn kalles sosialdarwinisme, i moderne form ofte libertarianisme , og har i Norge i hvert fall en del tilhengere blant Fremskrittpartiets velgere – kanskje også i Høyre? Privatisering og konkurranseutsettelse er populært i disse kretser!
En annen gruppe liberale, bl.a. John Stuart Mill , så anderledes på forholdet mellom individ og stat, de kombinerte frihetsprinsippet med undertrekning av at fellesskapet har et ansvar for de svake i samfunnet. Allerede Aristoteles hevdet at mennesket er et sosialt vesen, at vi fungerer i et samarbeidende fellesskap. De lanserte et positivt frihetsbegrep, enkeltindividet må sikres frihet til å handle, de må gis mulighet til å utvikle seg. Skal dette lykkes, må fellesskapet – staten – gi lover og reguleringer , som hindrer de sterkeste fra å utbytte de svake. Det er ikke bare staten som er ” den store , stygge ulv ” – for å bli i Lincolns bilde- individet må også vernes i forhold til andre. Det er viktig å understreke at også denne sosialliberalismen holder fast på ideologiens grunnleggende vern om det enkelte individ.
Det står om to former for liberalisme, og også om et forsøk på å kombinere frihetsbegrepet med et kanskje like viktig begrep i den demokratiske tradisjon, likhetsbegrepet. Frp og andre grupperinger på høyresiden mener åpenbart at likhetstanken i for stor grad svekker den enkeltes frihet, mens en som er sosialliberal , vil frykte at større konkurranse og markedstenkning vil kunne skape større ulikhet og dermed mindre frihet for mange.
Et problem for mange er hvordan frihetog likhet kan kombineres og balanseres? Det er blitt sagt: Jo mer frihet, desto mindre likhet ; jo mer likhet , desto mindre frihet !