Hans Inge Sævareid er ansatt ved UiA og jobber til daglig med undersøkelser om hvordan vi behandler eldre. Han trakk frem at det viktigste de fleste eldre trenger i sin alderdom er hjelp til det praktiske, snømåking, hagearbeid m.m. og noe assistanse, komme seg rundt. Har man dette dekt bor en lengre hjemme og opplever at en har det bedre. Når man blir eldre er en heller ikke en gruppe med like individer, en er fortsatt forskjellige og trenger hjelp i dette perspektiv. Den sektorindeling hvor ikke de som jobber med samme menneske snakker sammen og samarbeider skaper utrygghet og gir dårlig hjelp, påsto han. Håpet var at det var mulig å bygge tverrfaglige nettverk rundt eldre som ser individet, ikke plasserer det inn i en homogen gruppe.
Sævereid snakket også en stund om hvem som fikk sykehjemsplass, dette var de som var fysisk syke, mens de som hadde psykiske og sosiale problem ikke fikk slikt tilbud. Han etterlyste ett bredere syn på omsorg.
Annie Særnmo, enhetsleder ved Feviktun, fortalte i form av et eventyr og bildepresentasjoner historien om Feviktun bo og omsorgssenter, og hvordan de ser på sine eldre. Hun fortalte om glede, lek med barn, datakurs med ungdom, diverse arrangement med alle slags farger og aktiviteter, om tur på nattklubb i syden, om hjelpere og om eldre som frydet seg over livet. Hun fortalte om de utfordringer de møtte, men også om løsninger og om veien til å bli et undervisningsykehjem for Aust-Agder.
Etter foredragene hadde vi en kreativ stund sammen med de fremmøtte med mange tanker som vi noterte og tar med oss videre i arbeidet med å skape den best mulige eldreomsorg. Vi takker for at vi fikk komme og se hvordan det i praksis kan være å bli gammel i Grimstad om vi tør tenke på individet og dets behov.