Det er ikke bare en veistubb og dens videre skjebne som skal til behandling i Lindesnes kommunestyre 16. oktober. Hvorfor engasjerer så sterke krefter som alle ordførere på Agder og ressurser som Ansgar Gabrielsen seg så kraftig i saken for å få de lokale folkevalgte til å gå for deres standpunkt? Hvorfor skytes det spurver med kanoner?
Vi har i norsk litteratur mange eksempler på personer som kom på tinget og sikret små veibiter for sine sambygdinger lokalt. Som minnesmerker finnes de rundt om i Kommune-Norge og vitner om stortingspolitikeres hilsen hjem. Veipolitikere har Norge hatt til alle tider.
Når en liten gruppe av lokale politikere har egne meninger om vei lokalt, og forblir tro mot disse, blir det imidlertid bråk. Her er det tydeligvis noe hardt som er ute og går. Dette handler om mer enn en veistubb.
I kjølvannet av saken som har rullet i pressen de seneste måneder, ser vi nå en forunderlig utvikling lengre østpå, og en kan spørre seg om det er et paradigmeskifte på gang i veipolitikken? Stortingspolitikere fra Ap tar i pressen til orde for å bygge vei “på en ny måte”. Argumentene som brukes er ikke ulike dem de lokale politikere i Lindesnes har benyttet i sin kamp for å få til en framtidsrettet helhetsløsning i kommunen.
Pengene som nå er blitt foreslått på statsbudsjettet er å regne som peanuts og vil bare være midler til en nødtørftig reparasjon av veistrekket. Og når vil det store beløp som ifølge veivesenet trengs for å få fullføre bli bevilget?
Med det beløp som nå foreslås vil argumentet bli, jammen dere har jo allerede fått, så nå må dere vente lenge til neste gang, der er jo så mange andre som trenger en slant.
Godviljen er vel heller ikke særlig stor i forhold til en part som har formaster seg til å stille krav. Nei, stå på, vi har historiske eksempel på at David har slått Goliat tidligere, og at det har ført til noe bedre.
Torgrim Olsen, Vest-Agder Venstre