Les Lars Sponheims tale i stortingsdebatten om Statsbudsjettet:
Det er ikke tvil om at vi ved framleggelse av dette statsbudsjettet — jeg tror det gjelder både rundt regjeringsbordet, i posisjon og i opposisjon — føler mer usikkerhet over situasjonen enn det en kanskje noen gang har gjort ved framleggelsen av et statsbudsjett. Det vil kanskje overraske noen, men det gjør at jeg appellerer til at tiden ikke er inne for å være veldig skråsikre om hva som er rett å gjøre i denne situasjonen. Det gjelder Regjeringen, og det gjelder nok oss i opposisjonen også. Det er ikke tid for å dyrke skyttergraver, det er tid for å finne gode løsninger for landet og være klar til å snu seg rundt hvis situasjonen krever det, fordi det er så stor usikkerhet. Usikkerheten er så stor fordi ingen av oss vet hvor langt og hvor dypt inn i realøkonomien denne krisen kommer til å gå.
Jeg tror kanskje at det helt på slutten av denne runden kan være på sin plass å oppfordre til at dette bør bli en litt annerledes budsjetthøst enn det vi har hatt de siste årene, fordi det kan være behov for å finne løsninger, samlende løsninger, forklare smertefulle grep i økonomien, osv., på tvers av partigrensene etter hvert som vi får mer innsikt når ukene og månedene går og Stortinget skal vedta et budsjett oppunder jul. Det er iallfall min oppfordring fra Venstres side, at vi er klare til å se litt på tvers av tradisjonelle grenser for å finne de gode løsningene når vi måtte bli sikrere på hva som er rett å gjøre. Jeg håper at det er en utfordring som også regjeringspartiene tar.
Jeg er klar over at det er et valg til neste år, og at det er viktig å dyrke avstander og skillelinjer, og jeg tror ikke vi skal ha problemer med å klare det. Men det er også tid for å ta de nødvendige fellesløft hvis det kreves.
Det gjør at jeg vil, med noe forsiktig ordelag, gi uttrykk for at jeg kan føle noe uro for om det gjøres det som kan gjøres i dette budsjettet, for å gi de nødvendige bidrag til at renten kan gå nedover. Jeg tror det viktigste bidraget i denne situasjonen er å gjøre hva vi kan for at rentetoppen er nådd og at sentralbanksjefen med størst mulig trygghet kan begynne å skru renten nedover ved første korsvei. Budsjettet er svakt ekspansivt. Det kan være det rette, men det kan også være at det er noe i overkant. Jeg vil ikke være skråsikker på det, men jeg vil iallfall ha plantet den usikkerheten for om det burde ha vært holdt igjen en håndfull milliarder til å bruke utover høsten og vinteren etter hvert som vi begynner å få mer oversikt over denne situasjonen.
Det er ingen tvil om at det brukes mye penger i dette budsjettet. Jeg har sett på statsrådene i innerste ring at de prøver å skjule gode smil. De har vunnet mange budsjettkamper, det er ingen tvil om det. Jeg har også vært med på det, og vet at det er grunn til å glede seg over slike seire også. Det er selvsagt slik at mange vil ha mer, og noen er mer vinnere enn andre. Så jeg vil være helt tydelig på at det her er mye penger til mange gode formål som har støtte, og jeg skal ikke bruke veldig mye tid på det.
Hvis jeg skal være så frekk å trekke fram én som tross alt har imponert meg litt, må det være statsråd Solheim, som bestyrer to departementer og er seierherre på begge departementsområdene. Hva er det den mannen har på finansministeren? (Munterhet i salen)
Så til de to områdene som er viktige for Venstre, og hvor jeg har lyst til å påpeke at vi gjerne skulle ha sett noen andre grep. Da er vi altså over på der hvor vi kan være noe uenige. Det ene er: I en usikker situasjon er det sikreste vi kan gjøre, å sikre oss at jobber beholdes og at nye jobber og gjerne nye bedrifter skapes. Og jeg må si at jeg ikke synes forslaget til statsbudsjett sender de rette signalene til de som sliter med å holde de bedriftsansatte i jobbene sine, og som jobber med å lage nye bedrifter. Jeg forstår at det er mye god symbolikk i å piske de rikeste i Norge, og jeg synes ikke synd på så veldig mange av dem, men jeg er veldig opptatt av at vi skal ha noen rike mennesker som har råd til å eie noen produksjonsmidler og bedrifter og investere i noen nye bedrifter i dette landet. Og da er jeg så å si villig til å se forbi det jeg ikke liker og si at jeg trenger dem, Norge trenger dem. Det å piske 10 pst. eller mindre med 90 pst., som finansministeren gjorde rett som det var i sitt innlegg, misliker jeg sterkt av hensyn til framtidens bedrifter og det private eierskap. Utenlandsk privat eierskap og statlig eierskap har gode forhold i Norge, men vi gjør altså noe negativt for de norske private eiere. Dette er Senterpartiet også med på.
Klimaforliket leverer på alle områder, kanskje med ett unntak, og det er rammevilkår for fornybar sektor. Det skal jeg gjerne få lov til å komme tilbake til.
(…)
La meg først få gi uttrykk for at jeg forstår denne vanskelige avveiningen som er knyttet til arbeidsledighet, og jeg er helt sikker på at er det noe Regjeringen er veldig redd for før valget neste høst, er det å ha stigende — eller kanskje sterkt stigende — arbeidsledighet. Det er derfor det er så viktig å prøve å treffe rett akkurat nå. Er ekspansiviteten for stor, vil det fort gi et driv i økonomien i en tid hvor arbeidsledigheten ennå ikke er der — selv om skyene er ganske tunge rundt — og da vil det fort kunne bli en høyere arbeidsledighet enn det ellers måtte være. Det er derfor det etter mitt skjønn er viktig å gå veldig forsiktig ut nå, og så heller være klar enten gjennom høsten eller utover våren, og ikke minst i revidert nasjonalbudsjett, hvor en forhåpentligvis har en bedre oversikt over situasjonen.
La meg likevel få gi uttrykk for at når det gjelder formuesskatt og den skatteomlegging som i tallstørrelser ikke er veldig stor, men som sender et veldig målrettet signal til dem som tar på seg oppgaven med å være private eiere i Norge, og som kommer enda dårligere ut i konkurranse med utenlandske kapitalister som eier i Norge, og selvsagt med staten som eier. Etter mitt skjønn burde vi stimulere flere til å ville eie i norske arbeidsplasser og til å satse i norske arbeidsplasser og bedrifter framover, fordi vi alltid i en nedgangskonjunktur som vi ser ut til å gå inn i nå, også vil være et oppbrudd i økonomien hvor de nye jobber når de nye bedriftene skal lages.
La meg likevel få avslutte med å sende en oppfordring. Noe griper meg av og til mer enn de hjemlige forhold, og det var å se statsministeren for vårt brødrefolk i vest i går i krisemøte i Alltinget nærmest bruke ord som å si at landet kan gå konkurs. Det er jo slik at blod er tykkere enn vann. Og jeg tror det gjorde noe med oss alle. Så hvis jeg kan slutte med en oppfordring til finansministeren og statsministeren om å ha tett kontakt med vårt brødrefolk og sine kollegaer i vest og se hva vi kan bidra med av kunnskap og innsikt, og kanskje muskler, for å sørge for at de kommer seg gjennom dette. Av og til så trenger naboer gode naboer.