Jeg skrev kronikken «Behov for radikale endringer» i oktober i fjor på bakgrunn av at 12 mennesker i løpet av det siste året tok en dødelig overdose med narkotika. Når politiet skulle oppsummerte hele 2007 var tallet 15 mennesker. Det er det nest høyeste tallet som er registrert. Jeg har det siste året lyttet til foreldre som sliter seg nesten ut på sitt eget barns narkotikaavhengighet, på manglende akutte behandlingstilbud og på manglende imøtekommet fra det offentlige. Vi kan ikke forestille oss den smerten og den sorgen foreldre opplever i slike situasjoner. Mange har sagt at det er som å stå i en krise hver dag år ut og år inn.
Jeg er redd at tilbudet vi gir gjennom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten ikke har endret seg i særlig grad siden i fjor. I Stavanger ble K-46 etablert i 2007. Dette er et lavterskeltilbud som skal gi hjelpetilbud til unge rusmisbrukere. K-46 har hjulpet mange unge så langt og det kan ikke understrekes nok hvor viktig det er at unge med rusproblemer blir sett og hjulpet på et så tidlig tidspunkt som mulig. Styrken til K-46 er samarbeidet og samordningen med de andre hjelpeaktørene som kommune, psykiatrisk ungdomsteam, utekontakten, sosialkontor, pårørendes organisasjoner og behandlingsinstitusjoner. K-46 ønsker å tilby overnattingsmuligheter for unge i boligkrise og som venter på avrusning og behandlingsplass.
Det er prisverdig at regjeringen har lagt fram en statlig opptrappingsplan for rus 2008-2010. Den består av mange fine og gode intensjoner, men liten operativ vilje og for lite midler. Totalt på landsbasis er det satt av 100 millioner kroner i løpet av det første året. Det skal fordeles på 431 kommuner, 4 helseregioner, bruker- og interesseorganisasjoner og andre tiltak. Det blir ikke mye til kommunene på Nord-Jæren. Opptrappingsplanen har blant annet som mål å gi rusmiddelpolitikken et tydeligere folkehelseperspektiv. I tillegg skal planen sikre mer tilgjengelige tjenester for dem som trenger dem og når de trenger dem. Planen legger videre opp til et faglig løft, både innenfor forebygging, behandling og oppfølging og den inneholder tiltak for å bedre samhandlingen da dette er en av de største utfordringene rusfeltet står overfor. Det er gjennom denne opptrappingsplanen overnattingstilbudet på K-46 skulle vært finansiert.
Venstre har gjennom mange år påpekt behovet for å gi de langtkomne og slitne rusmisbrukerne et verdig behandlings- og rehabiliteringstilbud. Tiår med rusavhengighet setter sine spor. Det blir fort sykdom av det. Mange er ute av stand til å ta vare på seg selv, men er likevel overlatt til nettopp det: Å ta vare på seg selv. Det er samordningen mellom hjelpeapparatene som svikter. Sykehuset ser kun de medisinske diagnosene, sosialkontoret ser det kortsiktige boligproblemet, legevakten ser det øyeblikkelige behovet og behandlingsinstitusjonen har ikke fokus nok på tiden etter oppholdet. Dette er å sette det på spissen, og det er utelukkende politikernes ansvar å legge tilstrekkelig med verktøy i hendene på hjelpeapparatet og sørge for krav til samordning. Men fragmenteringen er der i ulike varianter og det er grunn til å spørre seg om vi har organisert hjelpeapparatet tilstrekkelig og om vi har tilstrekkelig med helhetlige tilbud for de narkomane som har hatt en langvarig rusavhengighet. Jon Storaas, leder for Rusmisbrukernes interesseorganisasjon, mener at det største problemet i rusomsorgen er nettopp manglende samhandling mellom kommunale tjenester, spesialisthelsetjenester og til en viss grad også NAV. «Ikke minst ser man dette når misbrukere kommer ut etter behandling. Da kommer de ut til ingenting,» sier Storaas til narkoman.net. Men også Statens helsetilsyn har etterlyst større grad av samordning. Venstre har løftet nettopp denne gruppen fram i nytt forslag til Stortingsprogram.
Bare i Oslo har jeg sett tall på 3000 sprøytenarkomane. Det er så høyt at det knapt er til å ta inn over seg, men det illustrerer at behovet for tiltak er formidabelt. Venstres forslag til nytt stortingsvalgprogram inneholder en rekke punkter:
– Redusere køen til legemiddelassistert rehabilitering (LAR).
– At LAR-pasienter får tilstrekkelig bolig- og rehabiliteringstilbud utenfor rusmiljøer.
– Ikke akseptere åpne omsetningssteder av illegale rusmidler.
– At flere rusmisbrukere får behandling i stedet for fengsel når de begår kriminelle handlinger.
– At fastleger kan søke om LAR for sine pasienter utenom NAV.
– At aldersgrensen for LAR senkes til 20 år, men vurderes individuelt.
– Innføre et prøveprosjekt med heroinassistert behandling.
Det er dissens i programkomiteen på de tre siste punktene og diskusjonene går nå i lokallag og fylkeslag. Programmet skal vedtas endelig på Landsmøtet i Oslo i slutten av april 2009. Diskusjonen handler om vi skal hjelpe stadig yngre rusmisbrukere som tar illegale stoffer til å bli behandlet med andre legale rusmidler (LAR) og om vi skal legalisere heroin i nye behandlingsprosjekter.
Jeg for min del har ikke konkludert. Men i møtet med foreldrene til en narkoman som knapt er i stand til å ta vare på seg selv og som er så syk, så syk, spør jeg meg: Skal hun opparbeide seg mer narkogjeld, skal hun prostituere seg eller skal hun begå kriminelle handlinger for å ha nok penger til heroin? Hun trenger sykehusbehandling, hun trenger hjelp for sitt misbruk og hun trenger rehabilitering. Hun trenger alt. Skal vi lete etter nye behandlingstilnærminger?
Spørsmålet er om vi skal forsøke med et prosjekt med heroinassistert behandling for denne gruppen narkomane i trygge omgivelser og med dyktige fagfolk rundt seg. Kanskje nettopp lovlig tilfang av heroindosen gjør at hun endelig tenker i konstruktive tanker og et liv uten narkotika. Hva skal legges til grunn? Prinsipper eller verdighet? Jeg tror vi må tørre å spørre.
Denne kommentaren har også stått på trykk i Rogalands Avis, her >>