Gunnar Kvassheims tale i hjemfallsdebatten
Det er snart hundre år siden vi med Venstre som arkitekt og pådriver fikk på plass lovgivningen som skulle sikre det langsiktige eierskapet til vannkraftressursene. Målsettingen var å hindre at disse ressursene kom under utenlandsk kontroll. Målet var at disse naturgitte forutsetningene for verdiskapning skulle brukes til å bygge landet.
Vi har lyktes med begge disse hovedmålsettingene, og hjemfallsordningen har vært en avgjørende faktor for denne suksesshistorien.
Det venstrekapitalistiske systemet kjennetegnes ved å være et «kompromiss mellom markedslogisk effektivitet og etisk-demokratisk rettferdighet», skriver Rune Slagstad i boken De nasjonale strateger.
Det er en rett vurdering av Venstres politiske grunnholding for hundre år siden og av den grunnholdning vi har i dag. Da som nå er Venstres politikk den gylne middelvei. Det var et bevisst valg for hundre år siden å kombinere offentlig styring over vannkraftressursene med å la kommunene spille en sentral rolle og la dem være unntatt fra hjemsfallsordningen. Og det harmonerer godt med Venstres holdning i dag.
I vårt stortingsprogram slås det fast at vi skal videreføre hjemfallsordningen, men vi skal ikke ha en ordning som fører til massiv formuesoverføring fra kommuner til staten.
Da ESA anførte at lovverket på dette området var i strid med EØS-avtalen, var Venstres holdning klar: Vi delte ikke den oppfatningen. Det gjorde heller ikke Bondevik II-regjeringen, og hadde det som sitt klare utgangspunkt for dialogen med ESA.
Da en ikke nådde fram, startet arbeidet med å finne en ny modell. Det var en helt klar forutsetning for dette arbeidet at lovverket fortsatt skulle bygge på en hjemfallsordning. På denne bakgrunnen har det vært naturlig for Venstre å slutte opp om hovedtrekkene i Regjeringens forslag, et forslag som sikrer og styrker hjemfallsordningen. Som jeg har sagt flere ganger før i debatten i dag, er det viktig for Venstre å ha en robust modell, en modellordning som er levedyktig over lang tid. Derfor har vi vært opptatt av å bygge et kompromiss i Stortinget som hadde denne bærekraften.
Fremskrittspartiet og Høyre er uenig med Venstre i hovedspørsmålet. De ønsker å avvikle hjemfallsordningen. Men i Stortinget har de vært villige til å finne fram til et kompromiss som bygger på hjemfallsordningen. Jeg mener at denne justerte modellen, som opposisjonen står sammen om, er en styrking av hjemfallsordningen, for den har alle de andre innstramningselementene som Regjeringen har foreslått, med. Det en legger opp til, er at noen få prosent skal få utsatt hjemfallstidspunktet. Det undergraver ikke et offentlig eierskap, det er med på å sikre det.
Jeg mener at det er et grunnleggende trekk ved denne ordningen at den ville vært meget robust, og jeg tror også den ville stått seg i møte med ESA. Jeg vil også understreke at opposisjonens modell ikke imøtekommer kravet fra industrien, slik en har kunnet få inntrykk av her i dag. Industriens og bransjens tilnærming til dette har vært at en ønsker å avvikle hjemfallsordningen, men opposisjonens modell gir en åpning som imøtekommer industriens behov på en mer fleksibel måte enn det Regjeringen legger opp til. Vi kombinerer innstramning på noen punkter med å lempe på ett. Den gylne middelvei er fortsatt Venstres vei.
Hadde Regjeringen vist samarbeidsvilje og samarbeidsevne, kunne denne modellen blitt enstemmig vedtatt i dag. Det kunne blitt et opplegg som la et solid grunnlag i samsvar med de 100 år lange tradisjonene på dette området. Nå er det skapt usikkerhet, og det snakkes allerede om omkamp. Venstre ønsker ingen omkamp som setter hjemfallsordningen på spill. Derfor har vi vært prinsippfaste, men løsningsorienterte under behandlingen i Stortinget.
Nok en gang har vi opplevd, tror jeg, en flertallsregjering som har slitt med intern uenighet og dermed blitt handlingslammet i møte med nye realiteter og i forhold til behandlingen av saken i Stortinget. Flere fra regjeringspartiene har sagt at de har stor sans for opposisjonens modell, men at den ikke ville blitt godkjent i møte med ESA. Den høringen som komiteen har hatt, viser at det i alle fall er diskutabelt. Fra flere hold hevdes det tvert imot at det er sannsynlig at den modellen ville bære fram. Og skulle en ikke lykkes med det, hadde en Regjeringens opplegg som en tilbakefallsposisjon. Det er ikke slik at hele hjemfallsordningen settes på spill hvis en er villig til å teste ut denne ordningen.
Det er et faktum at statsråden har justert sine bombastiske utsagn i møte med de realitetene som har kommet fram i forbindelse med komiteens arbeid og komiteens høring. Han slo entydig fast i brev til komiteen at opposisjonens modell ikke ville føre fram i EØS-retten. Nå har han justert dette til at det er en usikkerhet han ikke er villig til å ta sjansen på å jobbe videre med.
Jeg har altså registrert at Regjeringen ikke har funnet det bryet verd å undersøke om det var mulig å få aksept for denne modellen. Denne negative holdningen og passiviteten står i grell kontrast til de løftene som ble gitt til industrien før valget. Da var det lovet på bred front å imøtekomme industriens behov, og det ble lovet et kraftregime med billig kraft for industrien. Nå vet vi at dette ikke bare er et løftebrudd, men rent lureri.
Kraftsektoren domineres av de offentlige eierne. Det er en villet situasjon. Men det er ikke minst i denne situasjonen viktig å ha flere sterke og kompetente eiermiljø. Her spiller de regionale energiselskapene en viktig rolle. I flere av disse selskapene har Statkraft en eierposisjon som gir dem stor innflytelse i selskapene. Det er konkurransemyndighetenes ansvar å se på de konkurransemessige sidene av dette og unngå at Statkraft får en for dominerende rolle. Det er da også satt grenser for eierskap og gitt pålegg i den forbindelsen. Men selv under dette regimet kan Statkraft samordne sitt arbeid gjennom de regionale selskapene på en måte som gir muligheter for uheldige utslag. Det er bakgrunnen for Venstre og Høyres forslag om at det skal utredes en alternativ modell for hvordan Statkrafts eierandeler i de regionale kraftselskapene kan eies av staten direkte eller gjennom et annet statlig selskap.