I påsken 2002 skrev Reidar Frafjord en artikkel i Aftenbladet om Lange, og den ble i utvidet form gjengitt i Stavangeren nr. 2/2002 med negativt resultater. Han kom igjen i 2004, og sentrale politikere lovte at noe skulle gjøres. Det skjedde ikke. Per Inge Torkelsen prøvde seg med en 2008-søknad om 40000 kr til minnemarkering og synlig hyllest, men nei. Han spilte ballen ut i det åpne rom, RA fanget den opp og gikk i angrep, ballen kom over på politiklersiden, der den kombinerte keeper/midtstopper/spiss Sevland , og ikke før hadde han antydet en pasning til Kulturstyret før Nina Galtas kreative medspillere plasserte ballen — foreløpig – på kulturadministrasjonens bord. Neste møte er i oktober.
Norge har hatt ni vinnere av Nobelpriser (økonomiprisen ble opprettet i 1968, og Nobelstiftelsen har bedt om at den kalles Riksbankens pris)
1903, litteratur, Bjørnstjerne Bjørnson
1920, litteratur, Knut Hamsun
1921, fred, Christian Lous Lange
1922, fred, Fridtjof Nansen _
1928, litteratur, Sigrid 1969Undset
1969 kjemi, Odd Hassel
1969 økonomi, Ragnar Frisch
1989 økonomi, Trygve Haavelmo
2004 økonomi, Finn E. Kydland
I tillegg har fem norskamerikanere fått prisen: Lars Onsager, kjemi 1968, Norman Borlaug, fredsprisen 1970, Christian B. Anfinsen, kjemiprisen1972, Ivar Giæver, fysikkprisen1973. Charles J. Pedersen kjemi, 1987
Chr. L. Lange ble født i Breigata i Stavanger i 1869, og tilbragte sine barne- og ungdomsår der. Tok examen artium med utmerkelse på Kongsgård, og drog deretter til Oalo og studerte til lektor. Han var far til utenriksminister (1946-65) Hallvar Monthey Lange og stortingsrepresentant (1950-53) Carl Viggo Manthey Lange, hans egen far var kaptein Lange (gate oppkalt etter ham på Våland), mens bestefaren var riksarkivar og av betydning for tilgang til norsk middelalderlitteratur. 1900-1920 var han sekretær, bibliotekar og forretningsfører ved Nobelinstituttet og Nobelkomiteen i Oslo. Han var medlem av Nobelkomiteen frem til han døde i 1938..
Fra 1909 var Lange generalsekretær ved Den Interparlamentariske Union, først i Bern, deretter i Brussel og til slutt i Geneve Dette embetet beholdt han helt til 1933 og det var også dette embetet som gjorde at han ble tildelt fredsprisen. Han er spesiell som mottaker av Nobels Fredspris idet hele hans virke i mange år dreide seg nettopp om fred, og vilkår for fredelige løsninger. Lange spilte en stor rolle i det internasjonale fredsbevarende og fredsskapende arbeidet både før, under og etter den første verdenskrig. Krigsutbruddet i 1914 la for en kort tid fredsarbeidet i grus, men det var nettopp Langes innsats under verdenskrigen som førte til at hans gamle arbeidsgivere ga ham fredsprisen etterpå. Han flyttet IPUs kontor hjem til Kristiania, og herfra holdt han kontakt med unionens folk i en rekke land, også ved å reise på kryss og tvers i krigens Europa. Det er grunnlag for å si at nordmannen reddet IPU gjennom krigsårene.
Våren 1915 spilte han en viktig rolle da en forsamling av menn og kvinner fra 10 land – krigførende, som nøytrale – opprettet Centralorganisasjonen for varig fred i Haag, og vedtok et felles program. Programmet pekte fram mot en «nasjonenes liga» eller «folkenes forbund», og minner også ellers sterkt om innholdet i de 14 punktene USAs president Wilson presenterte i 1918. Wilson fikk sin Nobels fredspris i 1920, Lange og Branting delte prisen året etter. De var da sterkt engasjert i og for det nye Folkeforbundet, begge to.
Lange var Den norske Nobelkomiteens første sekretær (1900-1909), generalsekretær for Den interparlamentariske union (1909-1933), og var sterkt engasjert i Folkeforbundet (1920-1938), bl.a. som medlem av den norske delegasjonen. Av særlig interesse i prosjektet er det å se på Langes rolle som formidler av politiske analyser og prinsipper for Øyvind Tønnesson skriver avhandling om Christian Lous Lange (1869-1938), Norges første vinner av Nobels fredspris (1921). Prosjektet tar for seg Langes deltakelse i det internasjonale arbeidet for en varig fred basert på internasjonal rett og forpliktende, multilateralt samarbeid i faste internasjonale institusjoner. internasjonalt samarbeid mellom personer og organisasjoner i hans internasjonale nettverk og det norske utenrikspolitiske miljø.
Det Norske Fredssenteret på gamle Vestbanen i Oslo er ikke noe museum, den eneste gjenstanden som vises frem er gullmedaljen til Christian Lous Lange. Medaljen som er i 18 karat gull, er designet av Gustav Vigeland. Den er plassert i en monter i Ærestunnelen, der årets vinner blir presentert. Veggene i tunnelen er gullfarget, og på Nobels Fredssenter betyr gull alltid at det er den aktuelle vinneren vi ser på.
Den amerikanske eksperten på Nobels fredspris, Irwin Abrams skrev i 1990-årene en artikkel om Christian L. lange. Han avsluttet han på følgende måte:
«Fredens helter blir ikke vurdert etter hvilken grad de lykkes med å skape en varig fred, men ved sine utrettelige anstrengelser som trofaste voktere av menneskehetens høyeste mål. En slik helt var Christian Lange.»
Jo, Christian Lous Lange fortjener å hedres. Under møtet i Kulturstyret der jeg reiste saken, satt jeg ved siden av Terje Rønnevig. Han hvisket da til meg: Kunne Norges Bank på Domkirkeplassen bli Christian Lous Langes Hus? I alle fall bør det ikke bli hetende Nokashusert.
Denne kommentaren har også stått på trykk i Rogalands Avis, her >>