Hukentunnelen: Bløff eller naivitet?

Den foreslåtte Hukentunellen er ikke forretningsmessig forsvarlig. Betyr dette at den er en taktisk bløff? Eller skyldes dette manglende foretningsmessig erfaring? spør Leif-Runar Forsth i Akers Avis Groruddalen.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 16 år siden.**


Oslo Vei har igangsatt en omfattende kampanje for å opplyse oss om fortreffelighetene ved deres ønskede utvidelse av Huken pukkverk. Nylig var turen kommet til Grorud Venstre. Representantene fra Oslo Vei gjorde et godt inntrykk, menneskelig og faglig. De hadde også gjort en god jobb for å fremme sin sak. Presentasjonen var meget dyktig gjennomført faglig, politisk og, ikke minst, retorisk. Det var også åpenbart at Oslo Vei har godt kvalifiserte medarbeidere.

Leif-RUnar Forsth, Grorud Venstre

Leif-RUnar Forsth, Grorud Venstre

Det er derfor desto mer påfallende at enkelte av deres argumenter ikke ser ut til å holde mål. Et eksempel er at Oslo vei anslo at det ville ta mer enn tretti år å tjene inn investeringene til en tunell. Kostnadsberegningene for tunellen er også bare foreløpige anslag. Ofte blir den virkelige pris langt høyere enn slike forhåndsanslag og dermed inntjeningstiden også lengre.

Oslo Vei opplyste at de driver business og ikke veldedig virksomhet. Det er særdeles uvanlig, om det i det hele tatt forekommer, at private bedrifter med sine inntjeningskrav, går til investeringer som trenger så langt tid til inntjening. Jeg kan bare se to mulige forklaringer på denne uvanlige investeringsvilje.

Det hele kan være en taktisk bløff for å få tillatelser til utvidelse av pukkverket. De får sin utvidelsestillatelse knyttet opp mot at tunellplanen gjennomføres. Dette kan til og med avtalefestes. Så går tiden og mer realistiske beregninger viser at en tunelløsning er foretningsmessig fullstendig ugjennomførbar. Kanskje er det da allerede gjort andre store investeringer som ville være bortkastet hvis de ikke fikk fortsette selv uten tunellen. Slikt har skjedd i andre store offentlige investeringer. Planleggerne og initiativtakerne vet at de ikke får gjennomslag i folkevalgte organer hvis realistiske økonomiske kalkyler legges fram. Beregningene gjøres da som optimistiske minimumsberegninger som ikke en gang de selv tror på.

Slik får de gjennom et vedtak (jeg har selv blitt fortalt om konkrete slike tilfeller). Så begynner investeringene og når de store overskridelsene er tydelige for alle, så er prosjektet kommet så langt at det ikke lar seg stoppe.

En annen mulighet er at Oslo Vei ikke har tilstrekkelig med erfaringer med denne type private forretningsmessig investeringer til at de greier å gjøre realistiske foretningsplaner i denne, for dem, nye situasjon. Slikt finnes det også nok av eksempler på. Bedrifter bygget av det offentlige er blitt så dyre at de aldri kan bli lønnsomme i forhold til investeringen. Men når investeringen først er gjort, er det bedre å fortsette enn å legge ned.

Om forklaringen er en av disse eller en helt annen: Oslo Vei har i det minste et forklaringsproblem når de vil gjøre så ekstraordinært høye investeringer. Investeringer som strider mot vanlig god forretningssans.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 16 år siden.**