Pårørende til alvorlig syke mennesker er utsatt for stor helserisiko. Det er solid dokumentert at profesjonell hjelp og støtte bidrar til bedre livskvalitet for pårørende. De pårørende forteller om maktesløshet, fortvilelse, sorg, angst, bekymringer, skyldfølelse og sinne. De har ofte fått omfattende omsorgsoppgaver og forteller hvordan dette virker på arbeid, økonomi, fritid og sosialt liv. Mange pårørende får ikke den hjelpen de har behov for.
Pårørendesenteret i Stavanger er i disse dager 10 år. Begivenheten ble blant annet feiret med en dagskonferanse på Sola Strandhotell i forrige uke. Det ligger nybrottsarbeid bak opprettelsen av pårørendesenteret, som var det første i sitt slag nasjonalt. Det er nedlagt et stort arbeid gjennom årene og mange mennesker har fått verdifull og avgjørende hjelp ved senteret, både i møte med fagpersoner og mennesker i samme situasjon. Det sterkeste inntrykket fra konferansen var nettopp når pårørende fortalte forsamlingen hva Pårørendesenteret har betydd.
Innlegget til divisjonsdirektør Arne Holte fra Folkehelseinstituttet burde vært gjenstand for obligatorisk kursing for alle lokalpolitikere i regionen. Først og fremst fordi vi trenger kunnskap om de belastningene som mange pårørende gjennomgår, dernest om det store antallet pårørende som sliter, både tidvis og gjennom lange, lange perioder og til slutt hvor dårlig pårørendetjenesten er utbygget nasjonalt.
Anne Thorn og Arne Holte skriver i en rapport fra Folkehelseinstituttet publisert i 2006: «Ikke bare pasienten, men også foreldre lider når en voksen sønn eller datter får en alvorlig psykisk lidelse. Gjennom omleggingen av psykisk helsevern ble antall døgnplasser redusert med 70 prosent. Dette har ført til at pårørende i større grad enn tidligere involveres i omsorgen for familiemedlemmer med alvorlig psykisk sykdom. Foreldre kan få ansvar som krever spesiell faglig kompetanse, ofte uten at det gis opplæring i å håndtere disse oppgavene».
Det er ikke kun innenfor psykisk helsearbeid pårørende sliter. Ikke minst innen rusfeltet er belastningene enorme. Jeg har møtt foreldre som gjennom tiår på tiår har levd med sitt barns narkotikaavhengighet. I de siste årene har det vært mye oppmerksomhet rundt spilleavhengighet, og ikke minst fokus på de pårørendes situasjon. Det skal ikke mye innsikt og forståelse til for å skjønne at det er knyttet stor helserisiko for pårørende å leve år ut og år inn i slike belastende livssituasjoner.
I Soria Moria-erklæringen, den Arbeiderpartidominerte regjeringens politiske plattform, heter det blant annet: «… gi økonomisk støtte til pårørendesenter». I dag er det Stavanger kommune, Helse Vest, Sola kommune og Sandens kommune som finansierer tiltaket. Men fordelingsnøkkelen mellom de ulike bidragsyterne kan endres fra budsjettår til budsjettår. Det er realiteten også for inneværende år. Pårørendesenteret mangler om lag 120.000 kroner for å gå i balanse i år, nettopp fordi bidragsstørrelsen fra en av aktørene ble endret fra 2007 til 2008. Finansieringen blir skjør og tilbudet kan plutselig endres. Slik kan det ikke være. Derfor er det viktige ord som er nedfelt i regjeringserklæringen. Men ord bør bli til handling som det heter. Statsråd Meltveit Kleppa sa også til Stavanger Aftenblad etter Solakonferansen at det kommer penger i statsbudsjettet. Det var siste sjansen til at regjeringen Stoltenberg II kunne realisere lovordene i Soria Moria. Det gjenstår å se hva som skjer med de andre bidragsyternes tilskudd hvis regjeringen skulle gi et større tilskudd i 2009. Det er selvsagt et hyggelig signal å få både for Pårørendesenteret i Stavanger og Veiledningssenteret for pårørende i Sandnes. Men det gjenstår å se hvor stort beløpet blir!
Jeg hadde håpet og trodd at parallelt med pengegaven i 2009 hadde det kommet en endelig avklaring på hvordan lov om offentlige anskaffelser skal forstås på dette og andre viktige områder som blir drevet av ideelle organisasjoner og stiftelser. Det er ikke foretatt nødvendige juridiske avklaringer i departementene på dette vesentlige feltet. Det er under et år siden rådmannen i Stavanger foreslo å legge denne type tiltak ut på anbud i tråd med loven. Det er foreløpig politisk utsatt, og det er et reelt håp om å unngå anbudsrunder. Men det er behov for en prinsipiell avklaring fra regjeringen. Det må endelig avklares om Stavanger kommune er pliktig til å legge ut disse ikke-lovpålagte ikke-kommunale viktige tilbudene på anbud eller ikke. I beste fall foreligger det et «nja» i øyeblikket. Jeg håper at statsråd Meltveit Kleppa vil umiddelbart ta initiativ til avklaringen.
Pårørendearbeid er viktig. De pårørende har i et nasjonalt perspektiv ikke tilstrekkelig tilbud. Vi er heldige som har to pårørendesentra på Nord-Jæren. Men manglende lovgrunnlag og finansiering viser at det er behov for, i betydelig sterkere grad, at det offentlige sikrer pårørendesentera på en bedre måte enn dagens noe tilfeldige ordning. Det er god samfunnsøkonomi å støtte pårørendesentrane, men først og fremst er det tvingende nødvendig å ha et tilstrekkelig tilbud både i i forhold til volum og kvalitet. Det handler intet mindre enn å gi strekt belastede familiemedlemmer til alvorlig syke bedre livskvalitet. Det er også viktig å utvide tilbudet til nye grupper pårørende. Så skal vi heller ikke glemme at de pårørendes situasjon i mange tilfeller blir ekstra vanskelig fordi deres barn ikke får et tilstrekkelig helsetilbud. Dette gjelder ikke minst innen rusomsorgen.
Gratulerer med tiårsjubileet og takk for et viktig arbeid som blir utført. Hundrevis av mennesker har fått god hjelp. Pårørendesenteret har for mange utgjort forskjellen på god og dårlig livskvalitet. Lykke til med de ti neste, for de pårørendes skyld! Vi er alle pårørende.
Denne kommentaren har også stått på trykk i Rogalands Avis, her >>