Ett av argumentene mot direktivet er at alle borgere behandles som kriminelle, og "i så fall betraktes vi alle som kriminelle i svært mange sammenhenger," skriver Høgetveit og Ingerø. Her treffer de — kanskje uten å vite det — spikeren på hodet. I mange sammenhenger er det krevende å innta et prinsipielt standpunkt når det gjelder personvern. De aller fleste saker og initiativ hvor andre hensyn enn personvernhensyn blir tillagt størst vekt, springer ut fra gode hensikter. Isolert sett er det mulig å forsvare det meste, og som regel er hver enkelt sak tilsynelatende bra. Men når man summerer alle disse tiltakene, risikerer man å bli sittende med "de gode hensikters tyranni".
Høgetveit og Ingerø skriver mye om hva direktivet ikke er, men dets omfang er like fullt stort. Direktivet pålegger teleselskap å lagre informasjon om hvem som ringer, hvem det blir ringt til, når det blir ringt og hvor det blir ringt fra. De samme opplysningene skal lagres for tekstmeldinger. Internettilbydere får pålegg om å lagre informasjon om involverte IP-adresser, navn og adresse på registrerte nettbrukere, tidspunkt for innlogging og utlogging, avsender og mottaker for all e-post, samt geografisk lokalisering. Selve innholdet lagres ikke, men all data om trafikken skal lagres i opptil to år.
Formålet er selvsagt å bekjempe kriminalitet. Men vi kan regne med at kriminelle vil finne smartere måter å kommunisere på om direktivet blir implementert. Dermed er det først og fremst de lovlydige borgerne som blir rammet. Det er også viktig å understreke at politiet i dag har mulighet til å fryse trafikkdata fra mistenkte personer. Å lagre informasjon om kontakt mellom mennesker som ikke er mistenkt for noe — i tilfelle det skjer noe kriminelt i fremtiden — er et alvorlig brudd mot det grunnleggende liberale rettsprinsippet om at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist.
Vi innser at personvern av og til må vike i kampen mot terror og organisert kriminalitet. Men da må tiltakene målrettes. Datalagringsdirektivet baseres på den omvendte logikken, og går alt for langt i å gripe inn i vanlige borgeres rett til privat kommunikasjon. Vi ser nå en tendens i retning av mer generell overvåking. Ikke bare for å bekjempe terror, men for å hindre tagging, butikknasking og underslag i kassa, for å effektivisere helsevesenet, og for å hindre bilkøer gjennom bomstasjoner. Også datalagringsdirektivet gjelder samling av alle borgeres kommunikasjonsdata — i trygghetens navn. Venstre vil ikke akseptere at personvernet gradvis smuldrer opp gjennom mange små og store skritt. Vi er ikke langt unna en teknologisk mulighet til å utrydde kriminalitet fullstendig, men det forutsetter et samfunn så overvåket, kontrollert og ufritt at det ikke vil være et godt samfunn å leve i.
Demokratiet forutsetter at det i siste instans er borgerne som kontrollerer staten, ikke staten som kontrollerer borgerne. Et samfunn som invaderer privatsfæren, eller har et likegyldig forhold til registrering og overvåking av sine egne borgere, er et samfunn på vei bort fra demokratiet og mot det totalitære. Datalagringsdirektivet er i seg selv kanskje ikke totalitært, men slik sett er Georg Apenes retorikk om totalitært svermeri mer opplysende enn Høgetveit og Ingerø vil ha det til.