Det var første lørdag i september og tid for "Kjerringsveiven". Marsjen for kjerringer som går 9 km fra Svineroi til Selstali.
Gla dagen begynte allerede når vi skulle parkere bilen i Rjukan på morgenen. Mot oss kom en strålende mann som ønsket oss velkommen og behandlet oss som om vi var midtpunktet av alle. Vi følte det i hvert fall sånn.
Neste stopp var apoteket. Vi er damer i vår beste alder, men noe medisinsk vedlikehold må vi tross alt ha. Vi kom til en stengt apotekdør, men så hører vi en blid mann si: "når det kommer spreke kjerringer så åpner dørene seg", og vips så var apoteket åpen for oss. Der fikk vi gode råd om "dagen derpå" og hvordan forebygge. Selv om han henviste oss til Vinmonopolet rett over gata når han snakket om forebygging, var han også god til å selge medisinske varer. Han serverte til og med et kaldt glass vann, slik at vi kunne begynne medisineringen allerede før start.
På vei til bussen som skulle frakte oss til Svineroi, ble vi stoppet på fortauet av en utrolig søt gammel dame. Hun satte opp et stort smil og ønsket oss god tur. Hun kikket opp på Gaustadtoppen og var urolig for om vi skulle få regn. Men uansett vær, så var hun sikker på at vi kom til å få det hyggelig.
I bussen på vei opp mot Gaustadtoppen var det noen kjerringer som ble engstelige. Buss møtte bil på en vei hvor det ikke går an å møte, og stupbratte sider rett ned uten rekkverk. Det var da vi så de små glassene for første gang. Vår kamerat på apoteket ville kalt det forbebyggende i flytende form. Og det virket. Disse kjerringene var meget lite engstelige når de gikk av bussen.
Så bar det bokstavelig talt ut i tåkeheimen. En av de første vi møtte på stien var en knakende kjekk pressefotograf. Han smilte bredt og lurte på om han kunne få ta et bilde av oss. Etter en fotosession frem og tilbake for å få blinkskuddet, og som nok gjorde vår tur en kilometer lenger enn alle andres, var fotooppdraget utført og turen gikk videre i trygg visshet om at dette også kom til å bli dokumentert i fylkespressen.
De samtaletemaer som ikke kunne høres diskutert i løpet av sveiven, er nok ikke verdt å diskutere. Av og til følte jeg det som når jeg sitter på Grenlandsekspressen, og noen foran eller bak sitter i mobiltelefon og snakker om meget private ting. Navn nevnes og intime episoder legges ut til offentlig høring.
På veien ble det mange stopp for å få i seg vått og tørt. Selv om mange hadde tradisjonell norsk nistepakke, var det mye flott å se på emballasjefronten. Det var nemlig ikke bare termos og sportsflasker, men flotte, fargerike stetteglass. Her var det kjerringer med stil.
Til tider bar turen preg av gjørmebryting. Slitne kjerringbein som snublet, og det var ikke annet enn stein å snuble i og gjørme og dette i. De som hadde valg joggesko og speilfløylbukse angret nok litt.
I de siste nedstigninger mot Selstali, var det plutselig sekker langs hele stien. Men hvor var kjerringene? Et lett blikk ut i terrenget fanget opp hoder på huk bak hver en stein og bjørkekratt. Basale behov hadde tydelig vis dukket opp for mange på en gang. Ellers så var det vissheten om de blå transportable doene i mål som var en forskrekkelig tanke. Da er tross alt bjørkeskogen et bedre sted.
Nesten i mål, møtte vi førstehjelpsfolk på vei oppover. Han måtte medgi at han i dag hadde fått drømmevakta. Det var heller ikke tilfeldig at han gikk motstrøms. Det var mye fint å se i dag synes han. Det å skulle være tilgjengelig for så mange kvinner var bare helt fantastisk. Det skal også sies at han for anledningen hadde fått med seg ytterligere èn på opplæring. En ung mann det også. Det var dagen for gutta med kremjobber.
I mål møtte det oss en kjempelang busskø for å komme seg ned til Rjukan. Det var nok eneste logistikkproblemet som kunne oppfattes av deltagerne. Over 1 time i busskø kan gå på tålmodigheten løs når man er sliten, kald og det regner. Men også her var det latter og allsang. Ingen sure miner på mennene som prøvde å dirigere de mange hundre kvinner i kø.
Noen hadde nok misforstått ordet sveiv. Kvinnesveiven betyr ikke å bli mest sveiven, selv om det var meget humoristiske eksempler på akkurat det i busskøen. Det vil si humoristiske for alle andre, men nok ikke de som var hovedpersonene.
Dette var en god opplevelse som var veldig unorsk fordi alle smilte og snakket med alle. En tur som var en kombinasjon av sosialt fellesskap, trim og friluftsliv av beste klasse. I hvert fall for oss som også kombinerte det med jentetur på hytta.
Så takk for en fantastisk helg, Rjukan, Tinn, kjerringer og hyttevenninner
Tonje Løwer Gurholt
Dette er en kronikk skrevet for TA