Les hele kronikken her:
– Legg driften i Huken pukkverk ut til folkeavstemning, sier Oslo Frps Jøran Kallmyr i denne avisen, akkurat slik han først lanserte idéen på valgkampmøte på Grorud samfunnshus for et år siden. Det ble for vanskelig for Frp å stå åpent frem med sin Huken-støtte i Grorud bydel. Frp kan se ut som det er et parti som elsker å opptre i lånte fjær, og fjærene er ikke rent sjelden de som gir et skinn av ekte demokratisk sinnelag.
— Du bestemmer, sier de når de ber om to reguleringsplaner for Huken, og vil gi deg et inntrykk av at de virkelig vil at du skal bestemme hva Oslo Vei skal kunne finne på i marka vår. Men populistpartiet Frp må passe på at de ikke våkner som keiseren en dag, helt uten klær eller lånte fjær.
Populisme er nemlig et fenomen som forakter demokratisk politikk, fordi den ikke kan overleve i en politisk kultur hvor et mangfold av meninger er den største verdien.
Populismen hevder at "folk flest" er undertrykt av en elite, som tvinger igjennom sine interesser og saker.
Frp og Operaen
Et nærliggende eksempel er hvordan byggingen av Operaen i følge Frp, har blitt trumfet igjennom. Billettsubsidiene burde ha vært brukt på sykehjemsplasser, mener Siv Jensen. Fremskrittspartiets kulturpolitiske talsmann, Ulf Erik Knudsen, opererer med et begrep som "elitekultur", blant annet om operaen, uten at han kan definere klart hva det er, "man bare vet det".
Jøran Kallmyr og Trine Skarvang forsøker seg nå på en slik variant i Huken-saken.
— Folk er redde for at de ikke blir hørt, men med folkeavstemning vil de blir hørt, hevder Kallmyr. Men i Huke-saken er det flere sterke organisasjoner og politiske partier, blant annet Venstre, som har jobbet for befolkningens interesser i mange år. Jøran Kallmyr kjenner ikke saken, men trives i rollen som redningsmann.
“Oss” og “de andre”
Forenkeling er helt ok i populistens hode hvis det skaper en god "story" i offentligheten, og man kanskje kan oppnå et par marginaler ekstra på meningsmålingene.
Rasisme er en grov form for forenkling populistiske partier i Europa har fremført gjennom historien. Noen ganger har "storyen" vært at bestemte etniske grupper, for eksempel jødene, skal ha vært i ferd med å oppnå verdensherredømme. Det er fortsatt vanlig at populistiske politiske partier tilegger minoriteter, blant annet muslimer, et visst potensial for en slik makt. Dette skjer selv om det er sjelden at muslimene som blir tillagt en eliterolle i samfunnet. Den får "politikerne", som de hevder tar rettigheter og goder fra "folk flest" (oss) og gir til innvandrerne (de andre).
Fra Silvio Berlusconis valgkamper i Italia kjenner vi retorikken mot politikerne og dommerne. Berlusconi opphøyer seg selv til noe annet enn en vanlig politiker. Han er en som snakker på vegne av folket og beskytter dem mot eliten, også som statsminister. Han er redningsmannen.
Dette gjør også Fremskrittspartiet her i landet. Ikke så overtydelig som Berlusconi, men retorikken som brukes mot innvandring og mot en klimapolitikk — og åpenbart også i bestemte lokalpolitiske saker – er basert i en populisme som skaper et skille mellom den udefinerbare massen av "folk flest" og en elite.
I Huken-saken tegner Frp på populistisk vis et bilde av at lokalbefolkningens interesser og stemme ikke er ivaretatt, mens virkeligheten er at den er kanalisert inn i bystyret via flere politiske partier og voktes av flere sterke miljøforeninger. Hvor er Frp i bystyret i Huken-saken?
Populisme er det motsatte av demokrati. Populismen tar livet av det nødvendige mangfoldet av meninger, stemmer og kulturer i demokratiet. Populismen kveler debatten langsomt ved å snevre inn politikken til noen få kjernespørsmål som er enkle å besvare for et populistisk parti. Innvandring er veldig typisk, for da tegner man lett et bilde av "oss" og "de andre". Kultur er strålende i Norge, for her er det lett å illustrere et skille mellom en elite og "folk flest".
I lokalpolitikken er det fristende å gå inn for folkeavstemninger, for da kan et populistisk parti skli unna de vanskelige sakene og gi "folk flest" ordet. Frp kan late som de ikke tar standpunkt til driften i Huken pukkverk, men både Petter N. Myhre og Trine Skarvang har ved alle anledninger tidligere talt for utvidelse og mot markagrensen.
Populisme i Norge
Norge er som skapt for en populistisk preget samfunnsdebatt, for vi (litt enkelt) har en historie som en provins, hvor de aller fleste ikke har hatt mye makt eller mye penger i lokalsamfunnet eller landet som helhet. De som har styrt landet snakket til og med til å begynne med et annet språk, fordi de kom fra Danmark. Venstre, Høyre og Arbeiderpartiet stiger rett ut av demokratiseringsbevegelsene på 1800-tallet, på ulik måte. Disse tre partiene bærer i seg politisk kraft til å bygge et politisk velfungerende samfunn. Disse tre partiene har røtter i politiske, demokratiske bevegelser i Europa.
Populismen vil skape en illusjon av å tilhøre en historie og ha en ideologi, men populismen lever bare fra meningsmåling til meningsmåling og valg. Den er ikke i seg selv noe annet enn et verktøy, men kan gjennomsyre partier som er fiksert på oppslutning og mindre opptatt av å lage seriøse og helhetlige politiske løsninger. Populismen blir imidlertid altfor ofte brukt ved anledninger av de fleste partier. Men den bidrar ikke til noe som for alvor kan kalles politisk, i demokratisk forstand. Populismen er faktisk ikke opptatt av politikk i det hele tatt.