Jeg er en innvandrer, en av de 460.000 i dette landet. Siden jeg kom til Norge for litt over fire år siden, har jeg gjort mitt beste for å fornorske meg selv. Lært meg språket. Blitt ansatt i en "ordentlig" jobb i fast stilling. Blitt gift med en nordmann. Fått norske venner og norsk nettverk. Engasjert meg i et norsk parti. Registrert meg som norsk blodgiver. Langrenn kunne jeg forresten litt fra før.
Lever og tenker norsk
Kort sagt: Jeg snakker, tenker og lever norsk, og jeg føler meg hjemme i Norge. Likevel kan jeg ikke bli helt som nordmenn flest. For en del av meg er tysk. Jeg er født og vokst opp i Tyskland og har både minner, venner og familie der. Akkurat som jeg nå har minner, venner og familie i Norge. Tyskland er som mor og far, mens Norge er som partneren jeg har valgt å tilbringe resten av livet mitt med. Hvordan skal jeg kunne velge bort den ene?
Men akkurat det vil den norske stat tvinge meg til å gjøre. For å kunne bli norsk, må jeg si opp og annullere mitt tyske statsborgerskap. For å kunne bli en av dere, må jeg bryte med hjemlandet mitt. Glemme mor og far. Slik vil den norske stat ha det. De vil ikke ha folk som holder fast i fortiden sin. Nei, de vil ha nye statsborgere som er helt rene; blanke ark, uten gammel tilhørighetssmuss og famling etter lojalitet.
Kutte røttene?
Jeg spør meg selv: Hva er så farlig med at sånne som meg, med dobbel identitet, kan få dobbelt statsborgerskap? Hvilke urettmessige fordeler får jeg gjennom det? Annet enn at jeg kan få lov til å kunne holde tak i noe kjent samtidig som jeg våger meg inn i noe nytt? Hvorfor må jeg kutte røttene mine, bli helt ny, for å kunne bli norsk?
"Som oftest tar det mer enn et par tre generasjoner å endre på grunnleggende følelse av tilhørighet, eller hvor røttene egentlig kommer fra. I hvert fall på det mer sentimentale planet", skrev generalsekretær i Norges Røde Kors Trygve G. Nordby i en kronikk i 2007 der han påpekte ulempene ved Norges håndtering av statsborgerskapsspørsmålet. Han treffer spikeren på hodet. Det er ikke bare bare å skifte identitet, selv når man ellers har funnet seg godt til rette som innvandrer. Mange andre land, for eksempel USA, Australia, Sveits og Canada, ser verdien av å ha myke identitetsoverganger for nye landsmenn. Det å ha to identiteter er en tradisjon, noe som ansees som en selvfølge. Det støttes også i lovgivningen. Over 25 prosent av Australias befolkning har dobbelt statsborgerskap. Det gjør kontakten med familien og det gamle hjemlandet lettere, og det bidrar til integreringen og følelsen av å ha en tilhørighet.
Særnorsk forbud
Eksakt denne tenkningen har nå de 27 landene i EU-samarbeidet lagt til grunn for deres nye håndtering av dobbelt statsborgerskap. Den går riktignok ikke like lang som i blant annet USA og Australia, siden den er forbeholdt innbyggere fra EU. Men den betyr et skritt i retning av en mer moderne tenkning når det gjelder statsborgerskap og rettigheter til dem som bosetter seg i et annet land. En tysker bosatt i Frankrike, som bestemmer seg for å bli fransk, beholder nå automatisk sitt tyske statsborgerskap. Den nye loven trådte i kraft høsten 2007.
Norge derimot har gått i motsatt retning. Her bestemte Stortingets flertall i 2005 å stramme kraftig inn på muligheten til å ha dobbelt statsborgerskap. Før kunne man under visse omstendigheter beholde sitt gamle statsborgerskap. Jeg kjenner flere tidligere og nåværende kollegaer som både er norsk og noe i tillegg. I dag må du velge — vil du være norsk eller utenlandsk? Ærlig talt: Det høres nesten ut som "Enten er du med oss, eller mot oss."
Kan hende jeg er spesielt sentimental når det gjelder resten av tyskeren i meg. Men hvorfor er det da så få vestlige innvandrere som søker om norsk pass? En tredjedel av Norges 460.000 innvandrere er fra såkalte vestlige land. SSBs tall viser at svært få av disse søker om å bli norsk: Av de 12.000 personene som fikk norsk statsborgerskap i 2006 hadde 90 prosent tidligere statsborgerskap fra et ikke-vestlig land. Ut ifra min egen tenkning og fra samtalene jeg har hatt med andre "vestlige" innvandere, er hovedårsaken til at ikke flere søker om norsk pass det særnorske forbudet mot dobbelt statsborgerskap.
De fleste EU-borgerne og amerikanerne som har flyttet hit permanent, velger altså å fortsette å være EU-borgere og amerikanere. Det fører blant annet til at de aldri kan delta i rikspolitikken. De er også utestengt fra en del stillinger i det offentlige. Stemmerett har de heller ikke (bortsett fra kommunevalg), selv om de skatter og lever i Norge. Men verst av alt er det etter min mening at de aldri vil bli del av det norske samfunn. De forblir utlendinger. Dagens lovgivning gir Norge en voksende innvandrerbefolkning som står utenfor sentrale kanaler for samfunnsliv og demokrati.
Stortinget ignorerte Eurparådets anbefaling
Europarådets likestillingskomité uttalte i 2004 at “innvandrere integreres mye bedre når de kan få statsborgerskap i sitt nye hjemland uten å måtte si fra seg statsborgerskapet i sitt opprinnelsesland”. Hvorfor valgte Stortinget å se bort fra denne erkjennelsen og anbefalingen da de bestemte seg for den nye "for-eller-mot-oss"-loven?
Mange vil mene at ett statsborgerskap burde være nok, og jeg er fullstendig klar over at jeg snakker for en liten, ubetydelig del av befolkningen. Men det er en realitet at stadig flere forelsker seg og blir gift med mennesker fra andre land, eller slår seg ned i et nytt land på grunn av arbeid. I 2008 er over 380.000 førstegenerasjonsinnvandrere bosatt i Norge, hvorav ca. 140.000 fra EU-land. Har Norge råd til å gi blaffen i om disse noensinne vil bli norsk? Hva tjener Norge på å være så lite raus og imøtekommende overfor potensielle nye medborgere?
Jeg har avveid spørsmålet angående norsk statsborgerskap grundig. Tanken om å måtte kutte de tyske røttene mine føles som et tap. Samtidig savner jeg en begrunnelse for hvorfor Norge vil ha det slik. Det vekker en motreaksjon i meg, "mønsterinnvandreren", en slags trass. Jeg elsker både mitt gamle og mitt nye hjemland. Jeg har en dobbel identitet, og jeg skulle ønske at jeg fikk lov til å ha flere lojaliteter. Det går godt an å ha to tanker i hodet samtidig. Jeg tror jeg kunne ha blitt en god nordmann. Men den norske stat vil det dessverre annerledes.